Denne teksten er tidligere publisert i Psykologisk Tidsskrifts papirutgave nr. 3-2003 og er én av syv tekster om instituttets historie, skrevet av Ivar Bjørgen.
Det er helt klart en tilsnikelse å utgi dette som en del av instituttets historie. Mye av det som her beskrives er mine personlige opplevelser. Min unnskyldning er at temaet og problemstillingene er generelle, de gjelder oss alle.
Jeg vil ta utgangspunkt i at Psykiatrisk institutt i Trondheim fyller 25 år i disse dager (2003). Det er i den anledning naturlig å også ta opp forholdet til medisin generelt, noe som lenge bar preg av et lillebror-storbror forhold. Men medisinen har også sitt problem, sin storebror som vokter seg, la meg foreløpig kalle han Kodex. Og bak det hele ligger begge fags forhold til samfunnet, til synet på hekser og overtro. Og siden vi står midt oppe i universitetenes kvalitetsreform, så dreier det seg om forskeres forhold til det nye og ukjente.
Ved Universitetet i Oslo var psykologistudiet til å begynne med sterkt avhengig av medisin: Psykologistudentene hadde sin psykiatriundervisning på Gaustad -med Ørnulf Ødegård -så hadde vi Eriksen og Getz i anatomi, fysiologi og genetikk. Selv gikk jeg på labben på Anatomisk institutt for å lære hvordan en kunne lage snitt av vev som så kunne farges og studeres under mikroskop. Min praksis hadde jeg på Psykiatrisk institutt, hvor overlege Bremer hadde uttrykt at psykologene trengte bakkekontakt og satte oss til å rake i parken. Som det fremgår hadde vi et nært, men litt ujevnt forhold til storebror. Og vi fikk ikke ta syke i kur, det satte kvakksalverloven en stopper for!
Samarbeid
Mye har skjedd siden den gang. Psykologene var standen som skapte seg selv og fikk en posisjon usedvanlig raskt siden mine studiedager i Oslo: I våre studier har studentene sitt læringsmiljø i sin helhet ved eget institutt og sine kliniske erfaringer fra egne klinikker. Faget har blitt attraktivt. Det er blitt det største instituttet i Trondheim. Med en nesten sørgelig stor tilstrømning av studenter (sørgelig fordi så mange gode studenter ikke får tilfredsstilt sitt ønske om å følge opp sine interesser for faget), og med kandidater som er etterspurt fra mange deler av arbeidslivet.
Allikevel var det med en viss spenning vi avventet forholdet til Psykiatrisk institutt da det skulle etableres i 1978. For det første var det til og med en svenske som kom – ja, det kom etter hvert flere svensker, og vi var litt spent på om Kodex fulgte med: Skulle det bli kamp eller samarbeid mellom psykologi og psykiatri i Trondheim? La meg si det klinkende klart: det ble samarbeid, – det ble kanskje det miljø vi har trukket best sammen med. En stor del av personalet har vandret fram og tilbake mellom de to instituttene, og i forskning så vel i som i praksis har de vært gode samarbeidspartnere.
Heksebrennning
Men kjetteriet og heksene er ikke helt forsvunnet – og til tider har Kodex blitt sterkt synlig, også i Trondheim: Det var legen Vilhelm Schjelderup som først våget å skrive om Kodex og legestandens angst for å bli brent som hekser. I en bok fra 1970 tallet beskrev han hvordan denne Kodex og det indre fellesskapet innen bransjen kunne føres tilbake til 
heksebrenningens tid (siden hørte vi ikke mer til han, og vi tenkte vårt!). Posisjonen krevde ytterst stor forsiktighet i forhold til alt og alle som gjorde noe som ikke var beskrevet i Tidskriftet (for den norske legeforeningen). Denne posisjonen har som nevnt lange røtter, og er grundig beskrevet i en ny bok om fritenkningen i Norge (Bugge Amundsen og Laugerud: Norsk fritenkerhistorie 1500-1850). Fra 1934 ble dette kodifisert gjennom den såkalte Kvakksalverloven som forbeholdt retten til å ta syke i kur til leger og tannleger.
Jeg har en personlig historie om disse forhold fra en ikke altfor fjern fortid. Min oldemor var en meget spesiell kvinne, hun var den som ble sendt bud på i det lille bygdesamfunnet enten det nå var et sår som ikke ville gro, en mann som hadde slått seg vrang eller et spedbarn som syknet hen. Hun hadde en samling av urter, og i hennes kiste fantes utallige notater og oppskrifter. Hun hadde ingen formell utdannelse, og distriktslegen var ikke glad for hennes virksomhet som så definitivt måtte stoppes med alle midler. Men bygdefolket slo ring om henne, så da distriktslegen kom for å anmelde henne ble han skarpt avvist av lensmannen: ”Hvis vi får valget mellom deg og Anne velger vi henne!”. Slik er det fortsatt, en stor del av befolkningen søker fortsatt til det ukjente, til alternative utøvere. Dette virket allikevel så sterkt på hennes datter, som ble den første utdannede helsesøster i bygda, at hun aldri våget å åpne sin mors kiste, og da jeg kom så langt var kista tom!
Kampen mot Kodex
Jeg var alltid oppmerksom på at det samme problem, problemet med angst for det nye og egne revirinteresser, kunne oppstå også med psykologer og psykologien. Vår virksomhet kom etter hvert inn i det gode selskap. Psykologer fikk «rett til å ta syke i kur». Så var vi selv del av systemet. Plutselig satt jeg selv overfor grupper som sto utenfor og så hvordan de ble behandlet. Det var som å se tilbake til praksistiden! Men nå hadde jeg selv en posisjon; jeg satt som dekanus ved SV fakultetet. Jeg mente at jeg burde og kunne gjøre noe. Homeopatstriden i Trondheim er fortsatt godt kjent for de fleste. Jeg tok homeopaten og homeopatien i forsvar. I over et år raste aviskampen om denne saken; homeopatien ble beskrevet, saksforhold brakt fram, pasienter ble trukket inn og fagpersoner uttalte seg. Det endte med at saken ble henlagt, men hovedpersonen forlot Trondheim.
Det var en dramatisk periode og slett ikke alltid behagelig. Men lærerikt var det; jeg opplevde hvordan Kodex arbeidet. Plutselig fikk mine medarbeidere brev som direkte oppfordret til å motabeide meg, sabotere samarbeid og offentlig ta avstand fra det jeg som privatperson uttalte i pressen. Fylkeshelsetjenesten kom til fakultetet på inspeksjon, det hadde kommet en anmeldelse – men hva skulle de inspisere?
Rektorstriden etterpå ble interessant; jeg var en av tre kandidater og hadde visst i utgangspunktet ganske bred støtte. Så kom homeopatsaken. Jeg fikk se et rundskriv fra Kodex som advarte alle kolleger mot å gi meg sin stemme. Jeg ble ikke rektor!
Gjennombrudd
Men ting skjedde: Akupunktur ble plutselig akseptert på grunn av Birger Kaadas initiativ. Kaada var en respektert forsker i medisinen, læremesteren til de tre musketerer Per Andersen, Holger Ursin og Jan Jansen. Men i tillegg hadde han mot og evne til å tenke nytt. Etter sin Kina-kontakt var han blitt overbevist om akupunkturens fortreffelighet. Han våget å bryte med Kodex og han ble faktisk lyttet til. Nytt var det også at medisinere gikk til psykologien. En av musketerene, Holger Ursin, nølte en stund, men tok så skrittet fullt ut og ble en viktig del av det psykologiske miljøet ved Universitetet i Bergen (om han ble utsatt for terror vet jeg ikke, men han er i hvert fall fortsatt sterkt synlig blant oss).
Profesjonskamp er selvsagt også knyttet til vitenskapskamp. Data uten teori eksisterer ikke, selv om observasjonene er aldri så overbevisende. Jeg har selv gjort observasjoner som jeg ikke kan publisere fordi de ikke kan knyttes til kjent teori. I den kjente Oxford boken om tilblivelsen av viktige oppdagelser i vitenskapen (Gratzer: Eurekas and Euphorias) er dette et gjennomgangstema. Ikke minst pykologifaget omgis av en uendelig randsone av det ukjente som stadig er tillokkende for studenter som søker seg til faget. Bare i liten grad imøtekommer vi slike interesser, og da helst ved nattetid.
Parapsykologiske fenomener
Et par av de mest fremragende studenter vi har hatt drev med nattlig registrering av hvordan planter som trues på livet reagerer med stoffskifteendringer, den ene planten er fortsatt på mitt kontor og har det etter forholdene bra, – mens de to studentene har skrevet glimrende doktoravhandlinger – innenfor kodeksen. I min klasse på gymnaset gikk han som hadde korrespondert med selveste dr. Rhine ved Duke University om parapsykologiske fenomener. Han tok slett ikke skade av det i sin senere professorgjerning ved Universitetet i Oslo.
Selv blir jeg jevnlig kontaktet av personer som forteller om spesielle evner de har eller mystiske ting de har opplevd. En skulle jo bare kaste alt annet og sette i gang utforskingen! Men hos oss er vi også preget av Kodex. Selv noe slikt som yoga er skummelt. Jeg har selv bidratt til slik skepsis gjennom å insistere på at forsøkspersonen skulle sveve (Magistergrad). Og stadig møter studenter vegledning om at det lønner seg å holde seg til kjente fenomener.
Newton, selve ypperstepresten for den nøkterne vitenskap, hadde sin angstfulle nattside, han studerte alkymi, og i følge betroelser til sin dagbok var det derfra han fikk sine ideer!
Ingen garanti for feil
Men er det ikke nødvendig å ha Kodex, en storebror som vokter deg når du skal arbeide med så vanskelige og viktige oppgaver som psykologer og medisinere møter. Ja, men Kodex kritiserer nettopp kritisk tenkning og er slett ingen garanti mot feil. Hva medfører trofasthet mot kodeksen? Nesten alt jeg selv opplevde i min praksis er nå ulovlig og fordømt, selv om det hørte med til kodeksen: Den undervisning vi fikk i psykiatri på Gaustad med demonstrasjon av pasienter tilfredsstilte ingen krav til beskyttelse av deres integritet og anonymitet, og de behandlingsformer jeg opplevde i min praksis på Psykiatrisk institutt vil i dag bli betraktet som høyst kritikkverdig: seks pleiere kommer inn på et rom hvor det ligger 24 andre pasienter. Skjermbrett settes opp rundt en seng. Fire kraftige pleiere griper tak og holder pasienten fast for at elektrosjokket ikke skal ødelegge seng, møbler og sin egen kropp gjennom pasientens konvulsjoner. Den nylig ankomne professor fra USA får fritt spillerom for sin lobotomibehandling.
Fra 1. januar 2004 oppheves Kvakksalverloven, og fra da av vil såkalte alternative utøvere kunne ta syke i kur. To like sterke krav møter oss både som forskere og behandlere: absolutt kritiskhet og absolutt åpenhet. Men dette gjelder både vårt forhold til det nye og ukjente og til Kodex. Altfor ofte forveksles den vitenskapelige kritiskhet med dogmatisme i forhold til Kodex!
