Are Malvik, emeritusmedlem av redaksjonen i Psykologisk Tidsskrift
Dette er skrevet for studenter som går på psykologstudiet, samt andre interesserte som er nysgjerrig på en nesten-psykologs hverdag. Hovedpraksis virker utrolig fjernt når man begynner på studiet, selv tre-fire år uti, men «plutselig» er du der.
Så hvordan er det å ha hovedpraksis? Det korte svaret er at det vil variere. Jeg kan stort sett skrive om mine egne erfaringer, men først – litt introduksjon. Jeg går i kull 39, og av oss har cirka halvparten funnet praksissteder utenfor Trondheim og NTNUs ansvarsområde. Noen har valgt praksissteder fra der de kommer fra i landet og hvor de kanskje kan tenke seg å jobbe etter at de er ferdige. Andre velger steder vestover eller nordover hvor det er større psykologmangel, og som kan friste med flere goder til studenter i praksis, og kanskje en jobb etterpå. Omtrent halvparten av oss har blitt igjen og blir fordelt av NTNU ved trekning. Vi kan komme med tre ønsker, og takket være et Excel-dokument (som har gått i arv fra tidligere kull) med oversikt over hva andre velger, kan man kalkulere sjansene sine ganske godt. Veldig mange får førsteønsket og nesten alle får en av sine tre ønsker. Selv var jeg heldig og fikk mitt førsteønske.
Jeg er i praksis ved en allmennpoliklinikk på et distriktspsykiatrisk senter (DPS) i Trondheim. Jeg startet i januar og blir ferdig i løpet av juni. Det nærmer seg med andre ord slutten på både praksis og et seks år langt studie! Etter omvisning og introduksjon på praksisstedet fikk jeg fort utdelt 12 pasienter som jeg skulle sette opp timer med, utrede og sannsynligvis starte et behandlingsforløp med. Dette syntes jeg var mye, men psykologer der har jo omkring 30 pasienter, så 12 må man jo tåle? Tidligere har jeg kun «kurert» to pasienter på internklinikken, så dette utgjør en seksdobling med pasienterfaring!
I januar var det ekstra strenge tiltak grunnet korona. Det er fortsatt lite fysisk oppmøte på DPS-en, og timene blir tatt over telefon eller Skype. Mange av kollegaene mine hadde hjemmekontor da vi startet, så i hele etasjen var det nesten bare meg, en medstudent, sekretær, seksjonssjefen og veilederen vår som var til stede. Vi kom dit i en unntakstilstand, men dette var normalen for oss.
Litt eplekjekk satte jeg i gang med å sette opp timer etter at vi fikk tilgang på datasystemene. Jeg satte opp tre pasienter hver dag. Det jeg ikke visste da, som jeg meget godt vet nå, er hvor mye arbeid som venter en i etterkant av førstesamtaler fordi man må skrive et innkomstnotat. Etter å ha hatt anamnese med den første pasienten, kom jeg ikke særlig langt i skrivingen før den neste pasienten hadde time, blant annet fordi jeg ennå ikke visste hvordan jeg skulle lage et nytt journalnotat i journalsystemet. Siden de fleste på jobb hadde hjemmekontor, og resten var opptatt, måtte jeg finne ut av dette selv, noe som tok rundt en halvtime. Kort fortalt ble den første dagen med pasienter litt overveldende fordi jeg hang så mye etter med skrivingen, og jeg bekymret meg for om det for alltid skulle være slik.
Men heldigvis var det ikke slik. Selv om det fortsatt er mer etterarbeid etter innkomstsamtaler enn de fleste andre samtaler, lærer man enkelte snarveier og blir mer effektiv. Og man kan strukturere dagen sin slik at man får tid til det. Som student stilles det ikke mange krav til en, for eksempel til hvor mange pasienter man bør ha hver dag, så det handler om å være litt snill med seg selv og tenke at man er i en læringssituasjon. Dette erfarte jeg er viktig i starten, og den andre uka med pasienter justerte jeg arbeidsmengden.
Læringskurven har vært bratt, fordi det er så mye man må sette seg inn i når man begynner. Rutiner, møter, smittevern, datasystemer, pakkeforløp, utredningsverktøy og behandlingstilnærminger, blant annet. Men et sted må man starte. Jeg tenker at man har forberedt seg i fem og et halvt år på dette, så det er uansett på høy tid å hoppe ut i det. Jeg har heldigvis fått erfaringen av at jeg har mestret det mer og mer og at ting har gått lettere og lettere. Når jeg nå ser tilbake på hvordan det var i begynnelsen, gikk jeg nok med høyere skuldre, opplevde mer stress og var mer usikker enn jeg er nå. Dette tenker jeg er naturlig når man gjør en så stor omveltning i livet sitt, fra å gå som student til å i praksis jobbe på et sted hvor alt er nytt.
Jeg har møtt på mange ulike problemstillinger på poliklinikken jeg er på, en variasjon jeg synes har vært spennende. Basisutredningen består av velkjente MINI (Plus), samt andre selvrapporteringsverktøy gjennom Checkware som jeg har hørt de nå også bruker på internklinikken. Dersom det er nødvendig, utreder vi mer, og jeg har gjort ekstra utredninger med mistanke om ADHD, personlighetsforstyrrelser og autismespekter. Jeg har også utredet evnenivå med WAIS-IV. De vanligste lidelsene er angst og depresjon, men det er en rik skog av underkategorier innenfor disse lidelsene, folk er forskjellige og har forskjellige tilleggslidelser, så variasjonen er stor. I spesialisthelsetjenesten settes diagnosene i behandlingsmøter med spesialister til stede, så her får man all hjelp man trenger. Jeg har hatt mange kolleger å støtte meg på, i tillegg til den faste veilederen, når jeg har trengt hjelp.
En ting jeg liker godt, er at vi jobber svært selvstendig. Bortsett fra noen faste møter og veiledningstimer, kan vi sette opp timeplanen slik vi vil. Det legges heller ingen føringer på behandlingstilnærming, for eksempel kognitiv terapi vs. psykodynamisk. Selv har jeg valgt å fordype meg i aksept og forpliktelsesterapi (ACT) som jeg har blitt veldig glad i. Dette hadde jeg begrenset kunnskap om før jeg begynte, men tenkte jeg ville prøve noe nytt. Jeg har også satt meg inn i forlenget eksponeringsterapi (PE) som jeg har brukt på pasienter som sliter med traumer, noe som er en spennende metode.
Det er mye man kan si om sine opplevelser i hovedpraksis, men det viktigste budskapet for kommende psykologer er at det vil gå bra. Det blir utfordrende, men desto mer spennende og givende. Noe av det beste er følelsen av å hjelpe mennesker, gi dem mer mestring og lære mer om seg selv på veien. Praksisen vil bestå av opp- og nedturer. Du vil lære masse. Såpass mye at du ikke trenger en uke på å forberede neste time, men at fem til ti minutter kanskje er nok.
Klinisk vignett
Uerfaren psykologstudent møter erfaren psykologspesialist under et behandlingsmøte. (Enhver likhet med faktiske personer, levende eller døde, eller faktiske hendelser er rent tilfeldig.)
Uerfaren psykologstudent som prøver å imponere: Jeg har fått 12 pasienter.
Erfaren psykologspesialist som ikke er imponert: Jaså, bare 12 pasienter, ja.
Uerfaren psykologstudent som må redde sin egen ære: Jeg har bare hatt to pasienter i hele mitt liv, så for meg er det masse.
Erfaren psykologspesialist som nå må bruke all sin spesialistkompetanse til å ro seg i land, redde ansiktet til den uerfarne psykologstudenten og bevare den gode stemningen under møtet: Ja vel.
Jeg vil benytte anledningen til å takke meg av i Psykologisk Tidsskrift. Jeg har vært med i redaksjonen i fire år til jeg gikk ut i hovedpraksis. Vervet har vært veldig givende, og jeg anbefaler alle interesserte psykologistudenter å søke seg til den hyggelige redaksjonen.
-Are
