Av Are Malvik

Introduksjon

Selv om mennesket er tilpasset å leve med trær, planter og dyr rundt seg, har urbaniseringen manifestert seg på bare noen få generasjoner over hele verden (Maller, Townsend, Pryor, Brown, & St Leger, 2006). I byene er landskapet preget av asfalt og betong med motoriserte kjøretøy som fremkomstmiddel. Vi er omringet av andre biler, trafikklys og høye bygninger. 55% av jordas befolkning bor i byer i dag, og antallet er forventet å stige med 2,5 milliarder i 2050, slik at det vil utgjøre 68% av verdens befolkning (FN, 2018).

Likevel, siden 1900-tallet har planleggingen av byutviklingen ofte gitt rom til grønne områder i form av parker og skogsområder (Maller et al., 2006), og imellom gatene er det plantet trær og buskvekster. Årsaken til dette var at byplanleggerne trodde på potensielle helsefordeler ved parker, at de kunne redusere sykdom, kriminalitet og sosial uro. De skulle også være grønne lunger for byen og et sted for rekreasjon. Troen på at et forhold til den naturlige verden forbedrer trivselen, dukker opp over alt i kilder gjennom historien (Capaldi, Passmore, Nisbet, Zelenski, & Dopko, 2015). Er det sammenheng mellom miljøet der folk bor og deres trivsel? Hvilken effekt har naturen på mennesket?

Dette er viktige spørsmål fordi det kan være mange fordeler med grønne områder i byene. En av dem kan være mindre sosial isolasjon (Okvat & Zautra, 2011). Grønne områder kan bli et møtested, mellom naboer og mellom andre mennesker, også de med ulike kulturbakgrunner, noe som bidrar til samhold (Riemer, 2010). Psykiske lidelser utgjør også en betydelig andel av sykdomsbyrden i samfunnet (Maller et al., 2006). Å få kontakt med naturen er en effektiv og rimelig helsepromoterende intervensjon for befolkningen. Siden grønne områder er vanligere i velstående bydeler enn i lavinntektsstrøk, blir tilgangen til dem også et spørsmål om rettferdighet (Riemer, 2010). Grønne områder kan bli et symbol mot menneskelig forurensning og global oppvarming, siden trær og planter binder karbondioksid og kan bidra til bedre miljø lokalt. 

Det er hensiktsmessig å definere begrepet natur. Det vil bli brukt i samme ordelag som grønne områder og naturlige omgivelser, og det innebærer alt fra villmark, til gårder, parker og hager. Natur kan også refereres til som hvert enkelt element i et naturlig miljø som planter trær, jord og vann, og det skilles ikke mellom kultivert og «naturlig» natur siden et slikt skille vil være kunstig.

 

Utsyn til natur

Det er mye forskning som tyder på at det ikke er nødvendig å være i grønne områder for å oppleve positive effekter, bare det å ha utsyn til natur kan være fordelaktig (Maller et al., 2006). På arbeidsplassen viste Leather, Pyrgas, Beale & Lawrence (1998) at vinduer kan påvirke jobbtilfredshet, intensjoner om å slutte og generell trivsel. De fokuserte på tre aspekter, nemlig belysning, tilgang på sollys og utsikt. Deltakerne var 100 arbeidere hos en vinprodusent ved Middelhavet. Resultatene viste at tilgang på sollys hadde en direkte positiv påvirkning på jobbtilfredshet, generell trivsel og var en buffer for intensjoner om å slutte. Et utsyn til naturlige omgivelser som trær, vegetasjon og planter viste seg å bufre jobbstress og intensjoner om å slutte i jobben, samt at det hadde det en liten effekt på trivsel. Denne studien viste altså at belysning ikke er den viktigste funksjonen til vinduer på arbeidsplassen, men at det gir tilgang på sollys og utsyn til naturlige omgivelser. En senere studie bekreftet også den positive effekten av utsyn til skog gjennom vinduer på jobbtilfredshet og redusert stress (Sop Shin, 2007).

 

 

For syke pasienter kan også det å se på naturen gi positive helseeffekter. Ulrich (1984) så nærmere på dataene etter hvor fort pasienter kom seg fra en galleblæreoperasjon, over en niårsperiode på et sykehus i Pennsylvania i USA. De 23 pasientene som fikk tilskrevet et rom med en naturlig utsikt, hadde kortere opphold etter operasjonen, færre negative evalueringskommentarer i sykepleiernes notater og tok færre smertestillende medikamenter enn 23 matchede pasienter i lignende rom med vindu som var vendt mot en mursteinsbygning. Planter og blomster på sykehusrommene har også vist seg å ha en god effekt på rekonvalesens etter mageoperasjoner (Park & Mattson, 2008). I en eksperimentell studie utført av Brown, Barton & Gladwell (2013) fant de at deltakerne som så på et naturbilde før de ble presentert for en stressor kom seg raskere på fote igjen.

Å se på bilder av natur kan også forbedre oppmerksomhetsevnen. Gamble, Howard & Howard (2014) rekrutterte 30 eldre mennesker og 26 unge studenter til å utføre en oppmerksomhetstest før og etter å ha sett på bilder av enten natur eller urbane landskap i seks minutter. Resultatene viste at utøvende oppmerksomhet både hos de eldre og de unge ble forbedret. Tidligere funn har vist samme effekt (Berman, Jonides & Kaplan, 2008). Seks minutter eksponering av natur er muligens mer enn nok, for ifølge en annen studie, hvor deltakerne fikk en pause mellom oppgavene til å skue ut over et gressgrønt tak eller et betongtak, var 40 sekunder nok (Lee, Williams, Sargent, Williams & Johnson, 2015). Deltakerne som fikk se på et gressgrønt tak gjorte færre feil og viste mer stabile svar sammenlignet med de som kun fikk se på betongtaket i 40 sekunder. Dette tyder på at selv kort eksponering av natur kan gi en oppmerksomhetsboost, og det viser dessuten verdien av grønne områder for mikropausers effekt. 

 

Være i natur

Opplevelser av natur kan hjelpe med å styrke aktivitet i den høyre hemisfæren i hjernen, som er en forklaring på prosessen som oppstår når folk «klarner hodet» ved å gå en tur i et naturlig miljø (Maller et al., 2006). Å være i naturen kan gi folk energi (Ryan et al., 2010). Det finnes evidens for at naturen er et styrkende miljø for mennesker, et miljø som reduserer mental utmattelse (Kaplan, 1995). Ifølge Kaplan krever et miljø fire kvaliteter for at det skal kunne kalles styrkende: En følelse av å være borte fra ens vanlige setting, oppmerksomhet mot noe uten at man tenker over det, følelsen av å være en del av en større helhet og om omgivelsene tilfredsstiller ens tilbøyeligheter for ulik atferd. Hartig, Mang & Evans (1991) sammenlignet styrkende effekter av å gå i et naturlig miljø, i et urbant miljø og å slappe av i en lenestol. Studien viste sterk evidens for at opplevelser i en naturlig setting har styrkende effekter ettersom de tilfredsstiller de fire kvalitetene.

En metastudie som så på styrkende naturlandskap og mentale helsefordeler på bybeboere, fant at de styrkende effektene av naturen ble oppfattet etter kun kort eksponering (Zheng, Xueqian, Shiyun, Yingqian & Jue, 2016). Helsefordelene ble funnet å ligge primært i bedre emosjonsregulering og stressreduksjon. Forbedringer på oppmerksomhet og kognitiv prestasjon viste seg derimot å være ikke signifikant. En forklaring på bedre emosjonsregulering og stressreduksjon som følge av å være i naturen, kan ligge i at hjerneaktiviteten i subgenual prefrontal cortex, et område som forbindes med selvruminering, angst og depresjon, reduseres (Bratman, Hamilton, Hahn, Daily & Gross, 2015).

En annen studie som ville finne ut om det å bare se på en kort naturvideo etter jobb hadde noen styrkende effekter, viste bedring av langtidsminnet, men ikke bedre emosjonsregulering (Pilotti, Klein, Golem, Piepenbrink & Kaplan, 2015). Dette tyder på at selv om det å se en video av natur kan være styrkende, bør man være i naturen for å få flere fordeler. En forklaring kan være at det å se en video ikke oppfyller alle de fire kvalitetene et styrkende miljø må ha ifølge Kaplan (1995). 

Grønne områder i byene har vist seg å være en av de viktigste punktene for det fysiske miljøet med tanke på mental trivsel, ifølge en studie (Guite, Clark & Ackrill, 2006). I tillegg til nabostøy, følelsen av overbefolkning i hjemmet, frykten for kriminalitet, var fluktfasiliteter som grønne områder de viktigste punktene for trivsel, ifølge de over 1000 respondentene fra London.

En annen undersøkelse fra England viste at en høyere proporsjon av grønne områder var assosiert med bedre helse for innbyggerne, men at effekten var moderert av lønnsinntekt og graden av urbanisering (Mitchell & Popham, 2007). Det var en signifikant positiv sammenheng for alle urbane områder, men ingen signifikant sammenheng i høyinntekstforsteder eller -rurale områder, trolig fordi de har sine egne grønne områder. I forsteder med lav inntekt var en høyere andel av grønne områder assosiert med verre helse. Forfatterne konkluderer med at kvaliteten på de grønne områdene så vel som kvantiteten kan være av betydning, hvor førstnevnte sannsynligvis vil være av en dårligere karakter i lavinntektsstrøk. Selv en høy tetthet av grønne områder av dårlig kvalitet kan ikke stagge dårlig helse. Den andre muligheten er at grønne områder med dårlig kvalitet faktisk er ødeleggende for helsa. Denne studien var korrelasjonell, så man kan bare spekulere på hvilken vei årsaken går.

Imidlertid, en studie fra Australia viste at kvaliteten av grønne områder ble viktigere for barns trivsel jo eldre de ble (Feng & Astell-Burt, 2017), noe som kan tyde på at kvaliteten vil være enda viktigere for voksne. De fant dessuten at effekten av hvor mye grønne områder påvirker trivselen hos barn, toppet seg ved 21 til 40% dekning, og var konsistent gjennom barndommen.

 

 

En av de best dokumenterte effektene av å være i naturen er stressreduksjon. En studie fra Nederland med over 4000 respondenter fant at forholdet mellom stressfulle livshendelser, antallet helseklager og oppfattet generell helse var signifikant moderert av mengden med grønne områder innenfor en 3 km-radius (Van den Berg, Maas, Verheij & Groenewegen, 2010), altså at stressfulle hendelser påvirket helsa i mindre grad når det var mye grønne områder i nærheten. Forholdet var ikke signifikant innenfor en radius på 1 km, noe forfatterne forklarer med at grønne områder lengre vekk fra hjemmet er viktigere for å takle stressfulle livshendelser siden sjansen for at områdene er større, er større, slik at de kan virke mer styrkende. Ifølge Kaplans (1995) teori om kvaliteter ved et styrkende miljø, innfrir muligens ikke grønne områder innenfor 1 km radius følelsen av å være borte fra ens vanlige setting, i hvert fall ikke på gruppenivå.

Mange grønne områder i et utvalg av ressurssvake urbane bydeler i Skottland viste seg å predikere mindre forekomst av stress (Ward Thompson, Aspinall, Roe, Robertson & Miller, 2016). Derimot, i en senere studie utført av noen av de samme forfatterne, fant de at alder modererer effekten grønne områder har på stress (Roe, Aspinall & Ward Thompson, 2017). Grønne områder så ikke ut til å regulere stress i unge middelaldrende og eldre voksne, siden de i større grad valgte å være hjemme. Dette viser at demografiske variabler kan virke inn på effekten grønne områder har på stressregulering. Naturen må faktisk brukes og enkelte grupper bruker den mindre.

 

Forklaringer 

En teori som kan forklare hvorfor grønne områder er gunstig for folks trivsel, er biofili-teorien («biophilia») (Capaldi et al., 2015). Denne postulerer at våre forgjengeres overlevelse var avhengig av forbindelsen til naturen, som for eksempel å finne mat og vann, for navigering og for å predikere vær og forhold. Derfor er det sannsynlig at behovet for å ha en tilkobling til naturen fortsatt er en genetisk, iboende del av det å være menneske. Denne teorien er vanskelig å teste empirisk, men det finnes mye antydende bevis, som at mennesker foretrekker naturlandskap over utbyggede områder (Dopko, Zelenski & Nisbet, 2014) og i det hele tatt at grønne områder er helsefremmende på så mange områder, som vist ovenfor.

En av forklaringene på hvorfor det å se på naturen er mer fascinerende og styrkende enn å se på bygninger, kan ligge i den oppfattede visuelle kompleksiteten (Van den Berg, Joye & Koole, 2016). Van den Berg og kolleger fant at høyere oppfattet visuell kompleksitet resulterte i høyere fascinasjon og mer styrkende effekter uansett landskap. Siden naturlandskap er mer komplekse i sin geometri enn bylandskap, kan det forklare denne tendensen. Fascinasjonen for kompleksitet er muligens en del av vår biofili siden den finnes mer av i naturen enn i andre typer miljø.

En studie som tok i bruk EEG-mål av hjernen, viste at en etterligning av graden av visuell kompleksitet man kan finne i naturen, induserte flere alpha-bølger, noe som er en indikator på en våken, avslappet tilstand og internalisert oppmerksomhet (Hagerhall et al., 2015). En implikasjon av funnene er at noen av disse effektene muligens kan oppnås med bygninger så lenge de er rike nok på ornamentering og detaljer. Dette åpner muligheten for et andre alternativ i urbane miljø: biofil arkitektur (Söderlund & Newman, 2015) som har som hensikt å etterligne geometrien i naturen på arkitektur, samt legge til rette for naturen i arkitekturen.

 

Kontakt med naturen som intervensjon

Å være i naturen kan brukes som en effektiv og rimelig forebyggende og lindrende intervensjon for befolkningen (Capaldi et al., 2015). Norske helsemyndigheter har anbefalinger om fysisk aktivitet (Helsedirektoratet, 2016), men til min kjennskap ingen anbefalinger om hvor denne fysiske aktiviteten skal finne sted. Ved å legge inn råd om at fysisk aktivitet i grønne områder kan styrke den helsefremmende effekten av aktiviteten, vil det være med på å spre denne kunnskapen. Hvis det å være i naturen øker trivselen, vil det å oppsøke natur bli en selvforsterkende effekt. Når fysisk aktivitet kobles med naturen, kan det gjøre forholdet til treningen mer lystbetont for de som ikke har hatt den koblingen tidligere. Slik kan oppfordringen om å være mer i naturen føre til mer fysisk aktivitet når rådene bindes sammen.

 

 

I 2012 ble det i Canada holdt en kampanje om at innbyggerne skulle bruke 30 minutter hver dag ute i naturen i løpet av mai måned (Nisbet, 2014). Deltakerne doblet den ukentlige kontakten med naturen og rapporterte signifikante reduksjoner i stress og forbedringer i stemningsleie og livsglede. De følte også en sterkere kontakt med naturen, og jo sterkere den ble, desto mer økte trivselen. Rapportene viste også høy indre motivasjon, noe som tyder på at effekten kan være selvforsterkende som antydet ovenfor.

Folkehelseloven i Norge, som trådte i kraft fra 2012, har som formål å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse (Folkehelseloven, 2011). 

 

«b) folkehelsearbeid: samfunnets innsats for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, samt arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsen.» (Folkehelseloven, 2011, §3).

 

Loven gjelder for kommunene, fylkeskommunene og statlige myndigheter og gir de ansvar for å drive folkehelsearbeid. Siden kontakt med grønne områder kan fremme folkehelsen, er det faktisk lovpålagt at det offentlige har kunnskap om dette og at de iverksetter tiltak både på statlig og kommunalt nivå. Kunnskapen kan innbyggerne slå i bordet med dersom det skulle bli planer om å bygge ned grønne områder, dersom det er få og dårlige grønne områder i kommunen eller at grønne områder ikke blir medberegnet i utarbeidingen av nye prosjekter. 

Samtidig kan de offentlige myndighetene bruke loven til å iverksette rimelige helsefremmende intervensjoner som virker langvarig og som treffer mange mennesker (Maller et al., 2006), f.eks. ved å plante flere trær langs fortau. Jiang, Li, Larsen & Sullivan (2016) fant en positiv lineær doserespons når det gjaldt tetthet av trær og stressreduksjon, noe som tyder på at hvert tre faktisk teller. Intensitet, frekvens og varighet er faktorene som må ta hensyn til ved mål av dose (Shanahan et al., 2015). En studie som så på depresjon og høyt blodtrykk, fant at å benytte grønne områder på kun en halvtime eller mer i løpet av uka, kan redusere forekomsten av disse lidelsene i befolkningen med mellom sju og ni prosent (Shanahan et al., 2016).

Kontakt med naturen kan brukes som en intervensjon mot en rekke lidelser og plager (Kuo, 2015). Skoleverket kan blant annet benytte seg mer av naturen på grunn av sin stressreduserende og konsentrasjonsbedrende effekt, noe som vil gagne alle, men spesielt barn med ADHD. I tillegg kan det minke forekomsten av noen typer allergier, astma og eksem som ofte starter i barnealder. Dessuten kan det å knytte barn til naturen så tidlig som mulig trolig føre til at de bruker naturen mer som voksne. Noen forfattere har brukt begrepet «naturunderskudd» for å forklare den økende forekomsten av fedme, ADHD og depresjon hos barn (Grinde & Patil, 2009).

Fortetting

Et åpenbart problem for grønne områder i urbane miljø er fortetting siden naturen ofte må vike for bebyggelse (Haaland & van den Bosch, 2015). Dyrket mark har i Norge blitt nedbygd med 6,2 % de siste ti årene (SSB, 2018), noe som i tillegg går ut over landets evne til å produsere mat. Fortetting kan også gå ut over skogsområder som benyttes av befolkningen, parker og bytrær, men også private hager og eiendommer (Haaland & van den Bosch, 2015). Fortrenging av natur vil være et evigvarende tema så lenge urbaniseringen fortsetter, også i Europa selv om prosessen går raskere andre steder i verden, som Kina (Haaland & van den Bosch, 2015).

Det går likevel an å trekke lærdom fra mer tettbefolkede land for å komme problemene i forkjøpet og lære av deres løsninger. Urbanisering kan gå ut over den mentale helsa (Turan & Besiril, 2008), hvor fortetting kan være en faktor. Men interessant nok, ifølge Haaland & van den Bosch’ (2015) gjennomgang av litteraturen, kan bosetningsområder øke og fortrenge grønne områder selv om befolkningen minker eller holder seg stabil. Tall fra Kina har vist at byer som hadde en høy prosentandel med grønne områder, fortsatte med den høye prosentandelen selv med rask ekspansjon. Dette viser at initiativ og interesser for å regulere, kompensere og hindre nedbyggingen av grønne områder er viktig, uansett befolkningsvekst. 

En artikkel som har sett på hvordan man kan gjøre den folketette kinesiske byen Hong Kong grønnere, har kommet med flere forslag som kan være nyttige for langt mindre byer (Tian, Jim & Tao, 2012). Blant disse er å lage skyhager på toppen av bygninger eller på underliggende etasjer som stikker ut. Bare å se på et gressgrønt tak under en 40 sekunders pause har som tidligere nevnt vært nok til å bedre prestasjon (Lee et al., 2015), noe som potensielt kan få store konsekvenser for en bys innsats dersom slike prosjekter gjennomføres i stor skala i områder der folk utfører arbeid. I tillegg til å dekke tak, kan vegger også dekkes av vegetasjon (Tian et al., 2012). I Paris er det eksempler på bygninger som omkranses helt av planter slik at bare vinduene ikke dekkes til. Dette står helt klart i stil til en biofil arkitektur (Söderlund & Newman, 2015) hvor bygningene så å si kan kamufleres helt av buskvekster.

I områder hvor trær og annen vegetasjon på gatenivå ikke er mulig på grunn av fortetting, vil vegetasjon langs vegger på bygningene være en løsning (Tian et al., 2012). Ellers finnes det et utrolig bredt utvalg av planter og buskvekster for ulike klimatiske forhold slik at det alltid vil være mulig å gjøre arkitekturen grønnere dersom viljen er til stede. En mulighet som ikke diskuteres av Tian og kolleger, er planter innendørs, noe som ikke vil synes i like stor grad av de som ikke bruker bygningen, men som vil påvirke de som er inne i den positivt (Lohr, 2009). Dessuten kan det å utsmykke bilder av natur innvendig ha en positiv effekt, som tidligere vist.

Det kan derimot oppstå noen paradokser ved å gjøre enkelte områder i byene for grønne. Lite tilgang til grønne områder er ofte gjeldende i strøk som har lite ressurser, slik at grønning av områdene benyttes som et kompenserende tiltak for å gjøre nabolaget sunnere og mer attraktivt (Wolch, Byrne & Newell, 2014). Men dette kan øke boligprisene og verdien på eiendommene. Omsider kan dette føre til gentrifisering og utflytting av innbyggerne de grønne områdene var tilsiktet å gagne. Artikkelforfatterne foreslår å gjøre slike områder akkurat grønne nok og legge planer som eksplisitt beskytter sosial så vel som økologisk bærekraft. 

 

Konklusjoner

Å se på natur og å være i naturen er styrkende for mennesket. Dette har mange fordeler som bedre trivsel, mindre psykiske plager, mindre stress, bedre emosjonsregulering og prestasjoner trolig fordi vi er biofile og har en iboende trang til å søke natur. Effekten kan til og med være doseavhengig, slik at hvert tre teller. Urbanisering er en trussel for dette behovet dersom grønne områder ikke får nok vern og fokus. Fortetting av bygningsmasser er en reell fare, men så lenge det eksisterer vilje blant befolkningen og styresmaktene, finnes det mange alternativer til å gjøre byene grønnere, som å dekke tak på bygninger og vegger, og plante flere trær og plantevekster på gateplan, samt utbedre eksisterende parker. Befolkningen og styresmaktene må få mer kunnskap om de positive effektene av flere og bedre grønne områder slik at det å bruke naturen som behandling og intervensjon blir mer anerkjent, både som helsefremmende og lindrende tiltak. Det kan spare samfunnet for enorme kostnader dersom sykdomsbyrden i befolkningen minker, og dessuten vil det gagne jordas helse hvis bærekraften samtidig blir bedre, slik at det kan sikre velvære for fremtidige generasjoner av mennesker og dyr. Det er helt klart en sammenheng mellom miljøet der folk bor og deres trivsel.

 

Referanser

 

Berman, M. G., Jonides, J., & Kaplan, S. (2008). The cognitive benefits of interacting with nature. Psychological science, 19(12), 1207-1212.

 

Bratman, G. N., Hamilton, J. P., Hahn, K. S., Daily, G. C., & Gross, J. J. (2015). Nature experience reduces rumination and subgenual prefrontal cortex activation. Proceedings of the national academy of sciences, 112(28), 8567-8572.

 

Brown, D. K., Barton, J. L., & Gladwell, V. F. (2013). Viewing nature scenes positively affects recovery of autonomic function following acute-mental stress. Environmental science & technology, 47(11), 5562-5569.

 

Capaldi, C. A., Passmore, H. A., Nisbet, E. K., Zelenski, J. M., & Dopko, R. L. (2015). Flourishing in nature: A review of the benefits of connecting with nature and its application as a wellbeing intervention. International Journal of Wellbeing, 5(4).

 

Dopko, R. L., Zelenski, J. M., & Nisbet, E. K. (2014). Nature salience increases judgments of environmental satisfaction. Ecopsychology, 6(4), 207-217.

 

Feng, X., & Astell-Burt, T. (2017). Residential green space quantity and quality and child well-being: a longitudinal study. American journal of preventive medicine, 53(5), 616-624.

 

FN (2018). 68% of the world population projected to live in urban areas by 2050, says UN. Hentet fra https://www.un.org/development/desa/en/news/population/2018-revision-of-world-urbanization-prospects.html

 

Folkehelseloven. (2011). Lov om folkehelsearbeid (LOV-2011-06-24-29). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-29

 

Gamble, K. R., Howard Jr, J. H., & Howard, D. V. (2014). Not just scenery: viewing nature pictures improves executive attention in older adults. Experimental aging research, 40(5), 513-530.

 

Grinde, B., & Patil, G. (2009). Biophilia: does visual contact with nature impact on health and well-being?. International journal of environmental research and public health, 6(9), 2332-2343.

 

Guite, H. F., Clark, C., & Ackrill, G. (2006). The impact of the physical and urban environment on mental well-being. Public health, 120(12), 1117-1126.

 

Haaland, C., & van den Bosch, C. K. (2015). Challenges and strategies for urban green-space planning in cities undergoing densification: A review. Urban forestry & urban greening, 14(4), 760-771.

 

Hagerhall, C. M., Laike, T., Kuller, M., Marcheschi, E., Boydston, C., & Taylor, R. P. (2015). Human physiological benefits of viewing nature: EEG responses to exact and statistical fractal patterns. Nonlinear Dynamics Psychol. Life Sci, 19, 1-12.

 

Hartig, T., Mang, M., & Evans, G. W. (1991). Restorative effects of natural environment experiences. Environment and behavior, 23(1), 3-26.

 

Helsedirektoratet (2016, 1. juli). Anbefalinger fysisk aktivitet. Hentet fra https://helsedirektoratet.no/folkehelse/fysisk-aktivitet/anbefalinger-fysisk-aktivitet

 

Jiang, B., Li, D., Larsen, L., & Sullivan, W. C. (2016). A dose-response curve describing the relationship between urban tree cover density and self-reported stress recovery. Environment and Behavior, 48(4), 607-629.

 

Kaplan, S. (1995). The restorative benefits of nature: Toward an integrative framework. Journal of environmental psychology, 15(3), 169-182.

 

Kuo, M. (2015). How might contact with nature promote human health? Promising mechanisms and a possible central pathway. Frontiers in psychology, 6, 1093.

 

Leather, P., Pyrgas, M., Beale, D., & Lawrence, C. (1998). Windows in the workplace: Sunlight, view, and occupational stress. Environment and behavior, 30(6), 739-762.

 

Lee, K. E., Williams, K. J., Sargent, L. D., Williams, N. S., & Johnson, K. A. (2015). 40-second green roof views sustain attention: The role of micro-breaks in attention restoration. Journal of Environmental Psychology, 42, 182-189.

 

Lohr, V. I. (2009). What are the benefits of plants indoors and why do we respond positively to them?. In II International Conference on Landscape and Urban Horticulture 881(2), 675-682

 

Maller, C., Townsend, M., Pryor, A., Brown, P., & St Leger, L. (2006). Healthy nature healthy people:‘contact with nature’as an upstream health promotion intervention for populations. Health promotion international, 21(1), 45-54.

 

Mitchell, R., & Popham, F. (2007). Greenspace, urbanity and health: relationships in England. Journal of Epidemiology & Community Health, 61(8), 681-683.

 

Nisbet, E., K. (2014) Canadians Connect with Nature and Increase Their Well-being: Results of the 2014 30×30 Nature Challenge. Hentet fra https://davidsuzuki.org/science-learning-centre-article/30×30-nature-challenge-survey-findings/

 

Okvat, H. A., & Zautra, A. J. (2011). Community gardening: A parsimonious path to individual, community, and environmental resilience. American journal of community psychology, 47(3-4), 374-387.

 

Park, S. H., & Mattson, R. H. (2008). Effects of flowering and foliage plants in hospital rooms on patients recovering from abdominal surgery. HortTechnology, 18(4), 563-568.

 

Pilotti, M., Klein, E., Golem, D., Piepenbrink, E., & Kaplan, K. (2015). Is viewing a nature video after work restorative? Effects on blood pressure, task performance, and long-term memory. Environment and Behavior, 47(9), 947-969.

 

Riemer, M. (2010) Community psychology, the natural environment and global climate change. I Nelson, G. & Prilleltensky, I (Red.), Community Psychology: In Pursuit of Liberation and Well-being (2. utg., s. 498-516). London: Palgrave Macmillian.

 

Roe, J. J., Aspinall, P. A., & Ward Thompson, C. (2017). Coping with Stress in Deprived Urban Neighborhoods: What Is the Role of Green Space According to Life Stage?. Frontiers in psychology, 8, 1760.

 

Ryan, R. M., Weinstein, N., Bernstein, J., Brown, K. W., Mistretta, L., & Gagne, M. (2010). Vitalizing effects of being outdoors and in nature. Journal of Environmental Psychology, 30(2), 159-168.

 

Shanahan, D. F., Bush, R., Gaston, K. J., Lin, B. B., Dean, J., Barber, E., & Fuller, R. A. (2016). Health benefits from nature experiences depend on dose. Scientific reports, 6, 28551.

 

Shanahan, D. F., Fuller, R. A., Bush, R., Lin, B. B., & Gaston, K. J. (2015). The health benefits of urban nature: how much do we need?. BioScience, 65(5), 476-485.

 

Sop Shin, W. (2007). The influence of forest view through a window on job satisfaction and job stress. Scandinavian Journal of Forest Research, 22(3), 248-253.

 

SSB. (2018, 21. mars) Strukturen i jordbruket. Hentet fra https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/statistikker/stjord/aar

 

Söderlund, J., & Newman, P. (2015). Biophilic architecture: a review of the rationale and outcomes. AIMS Environmental Science, 2(4), 950-969.

 

Tian, Y., Jim, C. Y., & Tao, Y. (2012). Challenges and strategies for greening the compact city of Hong Kong. Journal of Urban planning and Development, 138(2), 101-109.

Turan, M. T., & Besirli, A. (2008). Impacts of urbanization process on mental health. Anatolian Journal of Psychiatry, 9, 238-243.