Skrevet av Adrian Helgå Vestøl

 

Kort om terapipraksis:

Alle profesjonsstudenter ved NTNU har to semestre med terapipraksis ved internklinikken på instituttet, et semester med barn/ungdom og et med voksen. Terapipraksis foregår i grupper med fire studenter og en veileder som er psykologspesialist. Hver student gjør terapi med en egen pasient over 14 uker, der gruppa og veilederen observerer terapien. Etter hver terapitime gis tilbakemeldinger og man diskuterer saken sammen. 

 

Jeg har snakket med Oda Buholt (25) om hvordan hun opplevde sitt første semester med terapipraksis. Oda er fra Rælingen og går 5. året på profesjonsstudiet. 

 

Hvilke forventninger hadde du til klinikk/terapipraksis?

– Stor ærefrykt. Det er jo noe man har hørt om helt fra starten. I løpet av studiet så føltes det som et stort mål som var langt inn i fremtiden. Det føltes som et vendepunkt.

– Før klinikk prøvde jeg egentlig å glemme at det skulle skje, inntil det var et halvt år før jeg skulle ha barneklinikk. «Shit nå skjer det!» – tenkte jeg. Da var det mye følelser, og jeg gruet meg veldig. Det er veldig rart å tenke på nå. Jeg tenkte nesten at: «Det her går ikke.» Forstår ikke helt hvorfor akkurat nå, men kanskje var det fordi jeg visste veldig lite om opplegget. Det føles som en ting man må erfare selv. Vi fikk riktig nok ett møte med folk fra kull 40 som fortalte om sine erfaringer, men vi fikk ikke vite så mye mer enn det. Det var vanskelig å vite hvor mye man kan forberede seg. Alle er nok litt forskjellige da. Klinikk er for så vidt ikke bare en ting du skal gjøre. Det er veldig selvgranskende og er noe helt annet enn noen andre fag tidligere på studiet.

 

Du hadde barneklinikk først. Hvordan var din første time med pasient?

– Det var jo forferdelig. Jeg var jo så nervøs. En uke før første time hadde veilederen og vi i gruppa et inntaksmøte om sakene/mulige pasienter. Vi fikk tildelt saker og ringte så til foreldrene til pasientene for å gi tilbud om behandlingen ved klinikken. Den uka fram til første time var jeg helt nervøs. Det var veldig vanskelig å distrahere seg eller tenke på andre ting. Uroen varte helt inntil min første time begynte – da var det borte.

– Vi gjør jo også videopptak av timene ved klinikken, slik at vi kan lære av det. Ser man på videoen, er det så stor forskjell på hva jeg følte den dagen og hva som syntes på meg. Det var ikke synlig på meg i det hele tatt! Jeg var stolt da jeg så det første opptaket; det så objektivt ut som jeg visste hva jeg drev med – haha. Siden det har jeg ikke fått noen bevis for noe av det jeg var redd for. Å ikke få det til eller ikke være bra nok, for eksempel.

 

Hvordan var det å endelig få praktisere?

– Synes det var veldig meningsfullt; det var på ekte. Man kan gjøre en ekte forandring.

– Spørs litt fra hvor man er selv. Jeg har alltid sett for meg å være kliniker, og det var godt å få bevis for at jeg kan få det til. Jeg følte meg trygg i rollen – Jeg følte meg umiddelbart mer trygg i rollen. Sitte der. Lede en time. Å snakke med folk. Vel, jeg spilte overbevisende nok i hvert fall (glimt i øyet).

– Det var også godt å få tillit fra veiledere, fra foreldre, og hjelpeapparat ellers. Følte at jeg fikk mye tillit. Det kan være skummelt – om å gjøre det bra – men kan også være en trygghet at noen har tro på deg. Å se at du har en viktig funksjon i barnet sitt liv.

– Å komme i praksis er sikkert nokså forskjellig mellom ulike pasienter. Det er jo andre studenter som har saker hvor foreldrene er mistenksomme og ikke viser så mye tillit til deg som terapeut.

 

Hva synes du om å få veiledning og om opplegget med å være i en praksisgruppe?

– Var mer bekymret på forhånd. Du er i en sårbar situasjon, blir observert osv. Men jeg følte fra starten av at jeg fikk mye støtte i veiledningen. Man satt ikke på pinebenken, fordi vi var et team – vi var et lag.

– I terapi så er det noen ganger det ikke går. Kanskje et eller annet valg du har gjort i timen, men det går veldig fint å høre tilbakemeldingene gruppa og veilederen.

 

Hva synes du var vanskelig?

– Synes det meste var vanskelig. Fordi det er helt nytt, er det liksom en eneste stor utfordring. Underveis har jeg gått mange runder med meg selv og prøvd å tenke på hva som er best. Jeg har prøvd å finne ut hva problemet til pasient er, hvordan løse det, hvilken metode og hvilke øvelser vi skal bruke i timen. Spesielt tenkte jeg nokså ofte: «Funker det vi gjør her i timen egentlig?» Så det var mye tvil på en måte. Men samtidig er det absolutt mange mestringsopplevelser. Mestringen blir jo stor, fordi det har vært vanskelig og mye tvil.

 

Hvordan er en dag med klinikk for deg?

– Det er ekstremt lærerikt, men slitsomt. Etter en dag med klinikk kommer jeg hjem og legger meg på sofaen, og er jeg først på sofaen, kommer jeg ikke opp igjen – haha.

– Jeg tror tidspunktet for timen din har litt å si. Selv har jeg ikke hatt første time til nå. (Første time starter 8:30)

– I starten klarte jeg ikke så godt å fokusere på timen før min time. Etter min egen time var ferdig, kunne jeg kjenne utrolig stor lettelse etterpå. Man blir litt utlada.

– Klinikkdagen er en lang dag. Det er noe av det viktigste jeg gjør nå om dagen. Så det er sånn at man prioriterer den dagen i uka.

 

Hvordan var det å ha en barnepasient med alder på tidlig barneskole?

– Å ha barnepasient er veldig fint. Jeg syntes det var veldig gøy! Jeg er veldig glad i barn, og synes de er morsomme – de ser jo på verden litt annerledes. Barn forventer kanskje ikke så mye ut av terapi. De vet ikke hva terapi er, så du kan overraske dem og gjøre det gøy for dem. Det er spesielt gøy med alle teknikkene man kan bruke. Man kan være kreativ, og det er mange måter å jobbe på.

 

Hva var den gøyeste aktiviteten eller øvelsen dere gjorde i timen?

– Jeg likte veldig godt å tegne med pasienten. Vi brukte tegning litt billedlig i samtalene. Det var også gøy å bruke symbolikk i lek. Vi gjorde for eksempel rollespill med dokkehus og med dyr i sandkassa. Vi brukte det til å leke ulike situasjoner og utforske hvordan pasienten tenkte rundt disse. Kanskje illustrasjon/bilde av terapirom for barn.

– En viktig ting jeg erfarte er at du må lære deg å forklare psykologiske konsepter for barn. Det kan for eksempel være å skape bevissthet rundt følelser og angst for et barn på tidlig barneskole. Jeg opplevde at det økte min forståelse. Sier man jo ikke at «man har ikke forstått noe før man kan forklare det»?

Hva var utfordrende med å jobbe med barn?

– Jeg opplevde at mye av det jeg gjorde, kunne jeg ikke se eller forstå effekten av. Å jobbe med barn er på en måte mindre konkret. Barn lever veldig i nået. De har litt mindre sosiale hemninger. Hvis de er lei seg, så er de det. Også har de kortere oppmerksomhetsspenn, så det er ikke alltid de er med på øvelsene du har planlagt.

– Sammenlignet med barn har voksne gjort opp flere tanker om hvem de er, og de har mer detaljerte tanker rundt problemene sine.

 

Hvordan er det å gi veiledning til andre i gruppa?

– Jeg synes det er veldig greit. Man er et lag, og man blir litt stolt av de på gruppa – av hva de får til osv. Man har lyst til å backe og støtte dem.

 

Hvis du skulle sagt noe til deg selv før klinikk, hva ville det vært?

– Vet ikke hva jeg kunne sagt nå som jeg ikke fikk allerede høre fra folk som hadde hatt klinikk før meg.

– Kanskje at man må erfare det selv, og man må være tålmodig med prosessen – at det går sin gang. Jeg har kjent mye på utålmodighet, fordi man vil se en endring og hjelpe. Så jeg tenker at man må bli fortrolig med at ting tar litt tid.

– Også får du et perspektiv som er unikt for den ene saken din. Det er jo uendelig mange flere situasjoner og pasienter man ikke får erfare i klinikk.

– Tror alle studentene på kullet mitt har sine utfordringer og vanskeligheter med klinikk, men jeg ser på alle som kapable!