Skrevet av Adrian Helgå Vestøl
Ole Melsæter (29) er fra Molde og går 6. året på profesjonsstudiet.
Hvilke forventninger hadde du til klinikk/terapipraksis?
– Jeg tenkte at det kom til å bli turbulent og lærerikt. Jeg tenkte at dette ville være noe helt annet – et ansvar uten like på studiet hittil. Å gjøre behandling med en pasient. Jeg gledet meg skikkelig til dette ansvaret – er jo psykologdrømmen som jeg har sett frem til lenge.
Hvordan var det å ha terapipraksis?
– Profesjonsstudiet ble jo noe helt annet. Største gleden var å endelig få hjelpe de som trenger det. Å endelig praktisere hva man har lest og lært om i så mange år, var heller ingen liten fornøyelse.
– Det var også en alvorlig overgang. Det er mer på spill. Det er mer forpliktelse enn det vanlige på studiet, eller mer enn hva som jeg gjorde tidligere på studiet. Det er en stor forpliktelse i tid og innsats – på klinikkdag er det full arbeidsdag! Før klinikk er man mye friere i studiehverdagen og tidsbruk. Jeg opplevde å få mer oppfølging og kursing, enn hva man får tidligere på studiet.
Hvordan var det å endelig være i behandlerrollen?
– Jeg følte meg veldig heldig og privilegert. Endelig fikk jeg hjelpe andre.
– Samtidig kjente jeg på bedragersyndromet. Pasienten behandler meg som psykolog, men jeg føler meg ganske annerledes enn det. Det føltes som jeg ble ansett som flinkere enn jeg selv syntes jeg var – en fersk praksisstudent som aldri har gjort dette før.
– Men fordelen med dette var at det motiverte til bedre jobb og innsats underveis! Kall det en selv-oppfyllende profeti. Jeg forberedte meg mye på terapimetode tidlig i praksistiden og leste mye. Dette fikk jeg mye igjen for når vi endelig kom dit i terapien at vi begynte med oppgaver og øvelser. Da var det veldig gøy!
– Tiden går ekstremt fort i enkelte timer, og man kan noen ganger bli litt stressa for å få med det som stod på agendaen. En av de viktigste lærdommene for meg var at man rett og slett ikke får tid til så mye som man kanskje tror. Den største misforståelsen jeg har hatt om terapi er nok å tro at det skal bli vanskelig å fylle 45 minutter med terapi.
Du hadde barneklinikk først, og din første pasient var ungdom. Hvordan var din første time?
– Jeg hadde veldig store forventninger til første time. Hadde laget minnedag i kalenderen med årlige påminnelser til senere – haha.
– Også var det selve timen, ja. Jeg var førstemann i gruppa, og var veldig nervøs. Jeg husker det var kort vei til krisetankene, en eller annen idé om at hvis jeg tullet til denne timen ville pasienten «ta skade» av det.
– Den første timen møtte jeg både pasienten og en forelder. Forelderen førte samtalen fort inn på det som var vanskelig for pasienten. Det ble veldig emosjonelt, og pasienten begynte å gråte.
– Da var jeg rask til å finne fram tørkepapiret i terapirommet, og tilby pasienten. Det rare var at jeg innså hvor rådvill jeg var. Skjønte at jeg ikke var forberedt på hvordan jeg skulle håndtere denne situasjonen. Så, i mitt desperate forsøk på å gjøre noe med situasjonen, snudde jeg meg til forelderen og snakket videre om pasientens utfordringer, altså mens selve pasienten satt rett ved siden og gråt. Det var ikke tvil om at jeg var nervøs – haha.
Hvordan var det å se opptaket av timen etterpå?
– Helt frem til jeg skulle se opptaket, gikk tankene amok. «Første gang bør du klare det», tenkte jeg, «for dette vil du trolig huske for resten av ditt liv». Også et flust av krisetanker: «Dette går ikke» og «Blir i hvert fall ikke psykolog nå».
– Men på opptaket så jeg merkelig nok et avslappet og forholdsvis kontrollert selv. Det var fascinerende å oppleve denne diskrepansen: Utsiden kan fremstå helt kontrollert, mens innsiden hyler og skriker. Da forsvant krisetankene mine raskt – haha – og jeg skjønte at dette er mer normalt enn hva jeg trodde. Andre studenter forteller at de også opplever det samme.
– Jeg tror det er bare sunt å forvente at man gjør noen tabber i ny og ne. Det var i disse situasjonene jeg lærte mest!
Hvordan var det jobbe i en praksisgruppe og få veiledning?
– Vi får jo et eget kontor, så det er gøy med en egen plass til gruppa. Jeg lærte også veldig mye av medstudentene i diskusjonene og tilbakemeldingene etter timene.
Hvordan var det å ha den siste timen?
– Terapiløpet går sykt fort. Plutselig er man på 14. og siste time. Da det er veldig lov å bli emosjonell siste timen. Man bryr seg om og sympatiserer med pasienten. Man har vært på en reise sammen med pasienten, har jobbet sammen med et prosjekt og mestret flere utfordringer, også plutselig er man ferdig!
– Det er en veldig spesiell opplevelse. På en måte er det litt som folkehøyskole. Man gjør mye spesielt på kort tid, og så er det over.
Hvis du skulle sagt noe til deg selv før klinikk, hva ville det vært?
– Jeg ville kanskje rådet meg selv til å sette meg litt inn i behandlingsmetoder før semesteret med terapipraksis. Kanskje lest noen korte innføringsbøker om terapi og terapiteori.
– Også ville jeg sagt at det er fullt lov å gjøre feil og drite seg ut iblant! Jeg tror det hadde kommet godt med å innta en mer avslappet holdning til klinikken. Selv om det er et hjelpetrengende menneske du kommer i møte, er det også din første gang i denne rollen. Du har et helt team med studenter og en veileder i ryggen.
– Også er det ikke engang du som har det formelle behandlingsansvaret. Så man kan føle seg nokså trygg. Det er med andre ord nå du virkelig har muligheten til å eksperimentere og utforske rollen som psykolog.
