Intervju om internklinisk praksis med veileder Gunnar Hays Gotaas

Skrevet av Adrian Helgå Vestøl

Jeg har tidligere intervjuet studenter som har hatt terapipraksis ved internklinikken. Denne gangen har jeg intervjuet Gunnar Hays Gotaas (38) som er ansatt ved klinikken. 

Hvem er du og hva gjør du på internklinikken?

– Jeg er psykologspesialist i voksenpsykologi og er fulltidsansatt ved instituttet. Her har jeg flere ulike roller. Jeg er veileder for studenter i terapipraksis og underviser litt på klinikken. I tillegg er jeg koordinator for hovedpraksis.

Hva slags erfaring og faglige interesser har du?

– Jeg har 10 års erfaring fra psykisk helsevern, der jeg blant annet har jobbet på poliklinikk ved DPS, BUP og ved psykosepost. Jeg har også vært med på å utvikle behandlingstilbud for sosial angst på DPS. 

– Jeg tror det viktig at vi veiledere på internklinikken vedlikeholder kompetansen i psykoterapi, derfor jeg har en privatpraksis ved siden av denne jobben.

– Faglig så har jeg en interesse for personlighetsproblematikk og lengre terapi/langtidsterapi, også synes jeg det er spennende med angst og eksponeringsterapi. 

Hva skjer på voksenklinikken?

– På internklinisk praksis skal studentene gå gjennom et komplett behandlingsforløp med en egen pasient. Det mange ting som skal gjøres for første gang: første møte med en pasient, første anamnese, første MINI/diagnostiske intervju, første behandlingsplan, og første gang man forbereder en konkret terapimetode.

Hvordan tror du det er det for studentene å komme til internklinisk praksis?

– De kommer ganske godt forberedt faglig og teoretisk, men praktisk sett skal man gjøre noe helt nytt. Mange kan nok oppleve å bli kastet på dypt vann, for så å lære å svømme. 

– Siden det er så mange ting som skal gjøres for første gang, tror jeg at det skal mye øving til før studentene føler på mestring. 

– Det vanligste problemet for alle som er nye til psykoterapi er nok å legge fra seg alle tankene om ting som man skal gjøre ‘riktig’ som terapeut. Vi har lite fokus på evaluering av om studentene er gode eller dårlige terapeuter. 

Hvordan er en klinikkdag for deg?

– Det går i ett med et tettpakket program. Men jeg synes det er veldig interessante og spennende dager. 

– Det er veldig intenst, og jeg blir som regel sliten etter en dag med klinikk – studentene blir nok enda mer slitne! 

Hva er veilederens rolle i terapipraksis?

– Som veiledere skal vi gjøre veldig mange vurderinger. Vi skal vurdere diagnostikk i sakene, terapiteknikk hos studenten, gruppedynamikken til praksisgruppen under veiledningen, også skal vi også rette fokus på terapeutens egne følelser og opplevelser av timen.

Hvordan er det å se den første timen til studentene?

– Alltid kjempegøy! Det går som regel veldig fint med første time, fordi det er ofte fritatt for prestasjonsforventninger. Det er heller naturlig at pasienten kommer og forteller hva som er problemene hen ønsker hjelp med. 

– Trenden er mer at studenter har det er vanskeligere på time tre-fem enn første time. Da blir det en klarere forventning om å begynne å hjelpe pasienten og utforme en behandlingsplan.

Hvordan er det å se studenter utvikle seg i terapeutrollen?

– Det er absolutt det artigste vi gjør, for det er en kjempestor utvikling som oftest! Men studentene ser ikke alltid det helt selv.

– Jeg erfarer at det som er vanskelig i starten for studenten, er ofte helt knirkefritt mot slutten.

– Det er derfor litt viktig å se seg litt i speilet, og tenke over hva man har erfart og vokst på gjennom terapiløpet. Det er ofte lett å hele tiden fokusere på den nyeste utfordringen, slik at man blir litt blind for hva man faktisk har klart og hvordan man har utviklet seg som terapeut.

Hva kan være vanskelig som veileder?

– De gangene studentene ikke alltid stoler så mye på sin egen vurdering. Noen ganger kan en student dvele ved en tilbakemelding som jeg synes ikke var så viktig. Det skjer typisk hvis jeg gir en rekke detaljorienterte tilbakemeldinger etter en terapitime.

– Det er viktig å ikke behandle oss veiledere som guruer, for det er mange ting vi veiledere kan overse iblant! Så si ifra, hvis en tilbakemelding ikke gir mening eller du er uenig!

Hva tror du kan være vanskelig for studenter?

– Hvis man ikke ser en endring gjennom terapiløpet, og da begynner å tvile på seg selv.

– Jeg har flere ganger erfart at studenter som er naturtalenter kan få en veldig krevende sak, men at studenten likevel opplever at innsatsen gir lite resultater.

Å stå i usikkerheten altså?

– Ja, det er viktig å ha høy toleranse for usikkerhet i terapien! Det er så mange faktorer utenfor studentenes ferdigheter og kompetanse som påvirker hvordan terapien utvikler seg!

– Det kan ta både 3 og 5 timer før du vet hva man trenger for å kunne hjelpe pasienten, og det kan ta mange uker før man kan lande enkelte spørsmål i saken. Da kan det lett friste å gjøre forhastede beslutninger eller konklusjoner.

Hva vil du si til studenter som snart skal ha terapipraksis?

– Jeg tror det lurt å sette seg selv litt til side, gi seg selv spillerom og gi seg selv lov til å gjøre ting ikke perfekt. Da handler terapipraksis mer om å legge merke til ting som funker og ikke, kunne spøke om tabber, og lære av det uten å dømme seg selv. Jeg tror at terapeuter trenger litt selvironi, og se på seg selv med et kritisk blikk på en ikke-dømmende måte.