Jeg har opplevd få politikere med like bred støtte fra fagmiljøet som Inga Marte Thorkildsen. Særlig gjelder dette hennes arbeid med det psykologiske prinsipp i barnevernet, men også et utrettelig engasjement for barn og kvinners rettigheter. På grunn av dette engasjementet inviterte vi henne som åpningstaler til Psykologidagene 2015. På grunn av dette engasjementet har jeg lest hennes kampskrift. Jeg skulle bare ønske dette var en kamp fagfolk hadde tatt for lenge siden.  

Det er første gang jeg leser et kampskrift. Sjeldent har jeg sett en like ensidig fremstilling av forskning, politikk, psykologi og jus til støtte for en sak. På et vis er det noe ærlig og ryddig med en så tydelig agenda, og jeg er ikke i tvil om at boken er nødvendig. Thorkildsens kamp for barna fremstår som troverdig og overbevisende. Boken er på sitt beste når forfatteren skriver med politiske, juridiske, humanistiske og psykologiske briller, samtidig. Dette kommer til syne i blant annet problematiseringen av «Parental Alientation Syndrome», når hun beskriver barnefordelingssaker som overser barnas beste og i de mange  grusomme historiene om barn som har blitt ofre for et sviktende system. Thorkildsen tillater seg å være sjokkert over de skrekkelige eksemplene og det opplever jeg befriende godt ettersom min profesjonelle distanse allerede har kommet krypende.

”Tenk aldri ”det er sikkert noen andre som gjør noe”. Gjør noe selv, også om det bare er litt. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe”

Inga Marte Thorkildsens råd for å gjøre en forskjell

Måten forskningsstudier blir omtalt på er etterrettelig og velformulert. Likevel er ikke boken en litteraturgjennomgang –  til det er Thorkildsens agenda for tydelig. Hadde den ikke vært annonsert som et kampskrift, ville jeg forventet mer diskusjon om barndommens faktiske betydning for den voksne personlighet, en mer kritisk tilnærming til ACE-studiene eller noe om barns resilliens. Jeg kunne også sett for meg en mer inngående analyse av psykologiske behandlingsideologier, utover den ramsalte kritikken av atferdsprogrammene. Der er for øvrig boken faretruende nær å kaste atferdspsykologien ut med badevannet.

Noen utvalgte tema fra boken fortjener mer oppmerksomhet . Utålmodige lesere bes se den innlemmede videoen og hoppe til avslutningen, hvor jeg understreker noen av de utfordringene Thorkildsen kommer med.

Feighet opprettholder tabuer

Det gjennomgående poenget i boken er godt oppsummert i tittelen, et slagord Thorkildsen har lånt fra Redd Barna. Forutsatt at det mangler forskning  som viser at det å spørre barn om vold og overgrep er skadelig, kan det ikke være annet enn ubehag og tabuer som hindrer oss. Hvis ingen er tøffe nok til å tenke at de triveligste voksne kan begå de forferdeligste overgrep, da forblir overgrepene grufulle hemmeligheter i barnas hode. Maskert bak uro, aggressjon eller avflatede følelser kan barna holde skam og skyldfølelse skjult for de voksne i lang tid.

Boken peker på forhold som kan forklare hvorfor vold og seksuelle overgrep rammes av tabuer, også blant fagfolk. Benektning og bagatellisering er en konsekvens av et uavklart forhold til egne følelser, foreslår Thorkildsen. Et annet interessant poeng som bringes opp er motviljen som fagfolk har mot å behandle pedofile. Som helsepersonell bør vi imidlertid legge samvittighetskvaler til side. Manglende anerkjennelse av traumer er en vesentlig årsak til psykiske vansker.

”Benektning og bagatellisering er en konsekvens av et uavklart forhold til egne følelser foreslår Thorkildsen»

Det er naturligvis en balansegang her. Forfatteren adresserer selv potensialet hun har for å skape moralsk panikk og det er åpenbart at hun ikke ønsker en angiverkultur. Samtidig er det slik at vi må flytte fokus fra å skåne de som kan bli mistenkeliggjort, til å beskytte barn som er i risikosonen. Da vil det nødvendigvis være slik at noen blir urettmessig anklaget. På vegne av barna bør vi tåle det.

Barndommens betydning

Den vitenskapelige dokumentasjonen i boken støtter seg i stor grad på ACE-studiene og velkjente forskere som Anna Luise Kirkengen, Kari Killén og Magne Raundalen. Fagmiljøet ved NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress)  trekkes også frem. Dette bør være altså være velkjent empiri for de fleste psykologer og mye fremstår som gammelt nytt. At krenkelser, traumer, overgrep og ikke minst mangelfull omsorg i barneårene øker risiko for sykdom er velkjent. Vi vet at foreldre underrapporterer og benekter at barn har blitt eksponert for voldshendelser i familien. Vi vet at barn må kartlegges ved hjelp av grundige, personlige samtaler og strukturerte intervjuer. Likevel utbroderer Thorkildsen disse poengene om og om igjen – nesten til det kjedsommelige.

Helt til det begynner å demre for meg at dette ikke er like selvsagt og opplagt for folk flest. At helsesøstre, tannleger, fastleger, lærere eller NAV-ansatte ikke alltid kan disse tingene. Vårt fagfelt har derimot helt siden Freuds tid fremmet barndommens betydning og således vært et humanistisk alternativ til en strengere biomedisinsk tenkning, hvor sykdom forklares av forstyrrelser i hjernens biokjemi. Dette er kunnskap psykologene ikke har vært flinke nok til å dele med resten av samfunnet, eller andre helseprofesjoner.

Kanskje Thorkildsens kampskrift hadde vært overflødig hvis psykologprofesjonen hadde vært tydeligere på å fremme slik kunnskap i befolkningen? Hvis vi hadde turt å bruke forskning til å ta barnas parti?

Kritisk til atferdsprogram

Thorkildsens kritiske blikk på diagnoser og atferdsprogrammer har vakt bekymring blant enkelte. En lærer er bekymret for bokens kritiske blikk på såkalte PALS-programmer (Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling) i skolen. Representanter for interesseorganisasjonen ADHD Norge er bekymret for Thorkildsens fremstilling av ADHD. Det er forståelig at «ADHD Norge» reagerer på Thorkildsens bok. Hun er kritisk til atferdsprogrammer som Parent Management Training (PMT) og Multisystemisk Terapi (MST). Hun påpeker at de «kan også være skumle i en tabulkultur som vår, der det ikke er vanlig å snakke grundig og godt med barn».

Jeg har ikke lært om atferdsprogram som mirakelkurer eller «drømmeløsninger» og «altfor svake løsninger på et altfor stort problem». I stedet er de foreslått, sammen med medikamenter, som tiltak overfor barn med atferdsproblemer. Det er alvorlig hvis disse programmene brukes slik Thorkildsen skisserer i boken. «I MST føler hun seg som en hund» står det for eksempel om en jente.

Det er litt uklart om Thorkildsen kritiserer tiltakene per se, eller om hun peker på dårlig utredning og diagnostikk. Det vil ikke vært overraskende om behandling for atferdsforstyrrelser gir dårlig resultat når det gjennomføres overfor barn som er utsatt for vold og seksuelle overgrep. Mer problematisk er det hvis atferdsprogrammene virker dårlig overfor de barna (og foreldrene) som de er ment å virke på.

”Det er litt uklart om Thorkildsen kritiserer tiltakene per se, eller om hun peker på dårlig utredning og diagnostikk”

Å skille traumer fra ADHD fordrer god diagnostikk. Diagnosene har høy grad av symptomoverlapp og felles for begge disse typene av problemer, som for mange andre psykiske lidelser, er svekket oppmerksomhet og konsentrasjonsevne. På fagspråket kaller vi det transdiagnostiske fenomen og disse vanskeliggjør utredningsarbeidet. Det er imidlertid kjent at barn med traumer kan ende opp med diagnoser som ADHD, atferdsforstyrrelser, depresjon, angst eller lignende. Dette må vi unngå.

I kapittelet «Tabukultur satt i system» beskriver Thorkildsen barne- og ungdomspsykiatrien som et system for de voksne, like mye som for barna. Noen (foreldre) tenker på behandlingsinstitusjonene som om det var et bilverksted, hvor barna plasseres slik man setter igjen bilen for service. Terapeutens jobb er å finne feilen, reparere den og sørge for at  bilen barnet hentes fiks ferdig. Dette er naturligvis en farlig måte å tenke om barn på. Barn blir ikke rent sjeldent symptombærere for det som er galt i familien eller omgivelsene.

Fra kartlegging til behandling

Systematisk kartlegging av barndomserfaringer må være et fundamentalt utgangspunkt for all kontakt barn har med psykisk helsevern. Dette gjelder naturligvis også for barn som blir henvist med mistanke om ADHD. Kanskje spesielt disse barna. Voksne som opplever seg mistenkeliggjort for overgrep mot barn bør omfavne en grundig utredning fremfor å kritisere systematisk innhenting av slik informasjon. Ingen ønsker vel en «Christoffer»- eller «Alvdal»-sak i sitt nabolag og bør derfor av rent solidariske hensyn svare på eventuelle anklager som måtte komme. Dette er en kostnad vi må akseptere.

Spørsmål  om vold og seksuelle overgrep, tenker jeg på som ufarlig. Erfaringsmessig er det likevel ikke lett, og selv psykologer bør trene kontinuerlig og systematisk på å håndtere tabubelagte tema. Samtidig er det viktig å skille kartlegging av barndomserfaringer fra terapeutiske intervensjoner med barndom som eneste fokus. Det er forskjell på å spørre, se og kartlegge – og behandle. Jeg mistenker at enkelte fagfolk kan være tilbakeholdne med å spørre om traumer og overgrep i frykt for å være freudianske eller gammeldagse i en tid hvor kognitiv atferdsterapi er på moten.

Avskamming gjennom systematisk arbeid og kompetanseheving

«Fortsatt utdannes helsepersonell; leger, helsesøstre, psykologer, sykepleiere og mange andre; uten at de har lært noe særlig om vold og seksuelle overgrep, hvordan det skal avdekkes, og hva slags hjelp helsevesenet skal gi»

I forbindelse med Thorkildsens foredrag i Trondheim gjorde vi en kort undersøkelse blant psykologistudentene ved NTNU. Resultatene var i tråd med påstanden over: det skorter på god nok undervisning om vold og seksuelle overgrep. 87 % av respondentene mente vold og seksuelle overgrep burde vært mer vektlagt i undervisningen. Ingen hadde opplevd å bli spurt om slikt på eksamen.

Et viktig ledd i avskammingen er et felles kunnskapsgrunnlag. Fagfolk trenger et felles språk, skriver Thorkildsen og etterlyser systematisk undervisning om barnemishandling, omsorgssvikt og seksuelle overgrep. Videre retter hun et spark til myndighetene når hun påpeker hvor lite konkret og tydelig Folkehelseinstituttet er i omtale av vold og seksuelle overgrep, som ender opp som et sidetema fremfor å være hovedfokus. Det blir spennende å se om helsemyndighetene kommer med et tilsvar.

Thorkildsen ønsker å bringe fagfolks egnethet og verdisyn til bords. Dette er viktige tema jeg skulle ønske fikk mer plass i boken, og ikke minst i samfunnsdebatten. Kompetanseheving kan gjøres ved hjelp av tradisjonell undervisning, mens avklaring av verdier og etiske diskusjoner krever mer.

Psykologene er herved utfordret

Når en tidligere statsråd og markant politiker som Thorkildsen skriver et kampskrift midt i nedslagsfeltet for psykisk helse, forventer jeg debatt blant fagfolk. Jeg har imidlertid sett forsvinnende lite aktivitet blant norske psykologer i etterkant av lanseringen. Kan det tenkes at vi er fornøyd med status quo, eller er det slik at vi ikke opplever oss som truffet av hennes kamp?

Jeg håper førstnevnte ikke er tilfelle. Sistnevnte må bare være en konsekvens av vranglesing. For å ytterligere synliggjøre utfordringene i boken har jeg oppsummert de i noen punkter:

  • Psykologen behandlet «G» i 10 år men turte ikke ta tak i traumene. I hvilken grad er slik feighet representativt for andre?
  • Behandlere spør sjeldent om vold og seksuelle overgrep og i stedet «snakker (..) for mye om uka som gikk».
  • Vold og seksuelle overgrep mangler faglig oppmerksomhet, på tross av en «myr av velvilje». Hvorfor er profesjonene uinteressert?
  • Hjelpeapparatet er fragmentert og mangler helhetlig tenkning. Hvilket ansvar tar hver enkelt behandler her?
  • Barn møtes med atferdsprogrammer, konsekvenser eller diagnoser. Er vi flinke nok til å se barnet bak?
  • Problemene flyttes over på barna. Gjelder analogien om et bilverksted også for noen psykologer?
  • Voldtekt, seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner behandles som marginale fenomener av norske helsemyndigheter og av fagfolk.

Kaja Schjerven Mollerin i Klassekampen kaller boken årets viktigste. Jeg tror boken kan bli den viktigste, hvis utfordringene Thorkildsen har sendt til fagmiljøet blir tatt på alvor. Det er på tide å kjenne sin besøkelsestid.