All kunnskap er potensiell nyttig kunnskap som kan føre verden og menneskeheten fremover. Kvantitativ forskning er i hovedsak gjeldende i dag: målbar informasjon selger fordi det kan generalisereres og konkluderes, høyre og venstre. Man har tall på alt, kan måle det meste som igjen kan sees i relasjon til andre siffer og vips så kan man si hva som er større eller mindre, bedre eller dårligere. Og alt er vel, eller?
Kvantitativ forskning er ikke det samme som to streker under svaret. Det er lett å tro det. Det er lett å bli blendet av at et resultat, at en korrelasjon er signifikant, og ergo anta kausalitet. Farlige greier.
Forsker versus journalist, et komplisert forhold
Som forsker må man kommunisere forskningen sin. I dag kan man ikke sitte 10 år alene på et kontor, forske og holde på med sitt for en sjelden gang å stikke hodet opp av sanden. For det første er forskningen avhengig av finansiering slik at man over tid kan generere ny kunnskap og teknologi som kommer samfunnet til gode. Forskning blir av den grunn ansett som nyttig. Men forskeren må begrunne og forklare (og selge) at det man forsker på er viktig for å motta finansiering. For det andre, når man har publisert en artikkel og ønsker å skape litt oppmerksomhet rundt ny og spennende forskning for siden å kunne søke om enda mer finansiering, må hypotesen og resultatene gjøres enda mer tydelige og generaliserbare. Kun på denne måten kan Hvermansen forstå at forskning genererer nyttig og viktig kunnskap. Ulik språkbruk i de to fagfeltene er dog en kilde til problem og en potensiell fallgruve når forskere forklarer sin forskning og resultater med vansklige ord som journalisten senere må oversette til en fengslende, overgeneralisert overskrift. Journalisten på sin side er helt avhengig av forskeren for å gi en sak tyngde og kredibilitet.
Daglig ser man eksempler på slik sensasjonsoverskrifter i aviser og på internett. Før i tiden var aviser en hovedkilde til informasjon og kunnskapsformidling, hvor forskningen var samfunnsformende og vitenskapsfolk deltok aktivt i samfunnsdebatten om hvordan samfunnet skulle formes og vidreutvikles. I dag går alting stadig fortere og journalister vil helst ha et raskt, tydelig og konkret budskap, som selger. Dette resulterer i at mange forskere vegrer for å uttale seg da de vet at de ofte blir feilsitert i større eller mindre grad. Dagens media vil ha store fete overskrifter om fremskritt, de er avhengig av mange lesere og treff og det er sensasjonene som trekker lesere og genererer klikk. Forskeren på sin side vet at store fremskritt tilhører sjeldenhetene. Forskeren beveger seg med ørsmå skritt i samme retning for å tilegne seg mer kunnskap over tid. For forskeren kan det tabloide mediasirkuset oppleves som et minefelt.
I dag lever vi i internettets æra. Det har sine fordeler og ulemper. En fordel er naturligvis den uendelige tilgangen på kunnskap og informasjon som kun er noen tastetrykk unna og muligheten til å kommunisere med andre mennesker over hele kloden. Ulempen og faren er all misvisende og direkte feilaktiv informasjon som enkelte svelger med hud og hår. Dessuten, når noe er publisert online, så ligger det der for all tid uansett om informasjonen er riktig eller feil.
I hvilken retning går vi?
I dag må vi lære oss internett-vett. Hvis noe er for godt, eller vondt til å være sant (altså påstander om at noe er «bevist» gjennom forskning, som forsåvidt ikke er mulig, men som er en annen diskusjon), så er det trolig også det. Men det er farlig og skremmende at sensasjonsoverskrifter + folk som ikke har lært seg å være kritisk = store og alvorlige konsekvenser. La meg først ta et relativt nylig eksempel. For et par måneder siden dukket det opp flere saker i tabloid media og på facebook at skjeggete menn har bæsj i skjegget (science proves that beards contain fecal matter). Selvsagt blir det ramalamaskrik og skriverier av slikt.
Jeg forsøkte å finne den orginale artikkelen og måtte lete litt. Omsider fant jeg en artikkel fra the Guardian som avslørte at det faktisk ikke finnes en studie, i det hele tatt. De oppsiktsvekkende konklusjonene var basert på en TV-reportasje fra New Mexico, USA hvor «forfatteren» av studiet (les: journalisten) hadde tatt én liten skjeggprøve fra et par utvalgte som ble sendt til et laboratorium. Her fant de tilsynelatende «enkelte ufarlige bakterier som også finnes i tarmen og i avføring». I tarmsystemet vårt finnes det ca 100 trillioner mikroorganismer. Det er omtrent 10 ganger flere celler enn det er i kroppen vår. At én ufarlig mikrobe ble funnet i én amerikaners skjegg anser ikke jeg som en verdensnyhet. Poenget, som kanskje allerede og forhåpentligvis er klinkende klart, er hvor svimlende fort det kan gå, at noe goes viral. Et lite vindpust og det blåser opp til storm. Utrolig skremmende. Et relativt uskyldig tema til tross, en smule verre er anti-vaksine oppropet som har pågått nå altfor lenge. Desverre ser det heller ikke ut til å minke men snarere tvert i mot; fler og fler unngår helt eller delvis å vaksinere sine barn.
Anti-vakisenebevegelsen: et skremmende eksempel
Vi skal prise oss lykkelige for at vi har vaksiner i dag. Da meslinger herjet som verst, før 1980-tallet, døde flere millioner årlig på verdensbasis, de aller fleste barn under 5 år. I 2013 var tallet estimert å være ca 96 000. En signifikant nedgang. På grunn av hva? Vaksinasjon.
Vi vaksinerer oss for å opparbeide flokk-immunitet slik at veldig små barn og svake, mottaglige mennesker skal unngå smitte og tidlig død. På lang sikt kan vi utrydde en sykdom (kopper) slik at vi slipper å vaksinere oss. Men, så lenge det finnes små lommer rundt om i verden hvor folk unngår å vaksinere seg, kan ikke sykdommen utryddes og faren for utbrudd og spredning øker. Det er altså snakk om å ta vaksiner for å gjøre noe for befolkningen generelt, som faktisk også inkluderer egne barn. I dagens globale verden kan smitte skje fortere enn man aner, forstår og tror.
Anti-vaksine kampanjer har eksistert lenge men har fått en oppblomstring de senere årene. Mye takket være diverse kjendiser som har snakket om en potensiell link mellom vaksiner og autisme. Flere ti-talls studier har motvist at det finnes en slik link. Jeg vil for eksempel nevne epidemiologiske studier fra Danmark, Storbritannia, Sverige, Usa og Japan som alle konkluderer med det samme: det finnes ingen indikasjon på at vaksiner øker forekomsten av autisme.
Ja, det eksisterer visse (ørsmå) potensielle farer og bivirkninger med å ta vaksiner – dette gjelder en enhver medisin, f.eks hvis man er allergisk eller for syk og svak, men autisme er altså ikke en bivirkning. Likevel, googler man autisme og vaksine får man flere hundretalls treff og diverse YouTube-klipp. Og selv om det i dag er vitenskaplig konsensus om at linken ikke eksisterer så ligger klippene og sidene fortsatt oppe slik at nye unge mødre (som aldri har opplevd polio eller meslinger) kan lese denne informasjonen på nytt og velge å ikke vaksinere sine barn. Skremmende.
Det burde innføres et obligatorisk kurs på alle nivå i skolen om kildekritikk (jeg hadde noe lignende i historie på videregående husker jeg), men det må også være relatert til internett og hvordan vi filtrerer ut informasjon, skiller klinten fra hveten. Dette er alfa omega om vi skal ha en sjanse til å navigere i en verden full av stadig økende (og mange ganger villedende) informasjon. Så snakk om det til venner og bekjente, lær andre å være kritisk til hva de leser, til å dobbeltsjekke informasjon og opphav til utrolige historier.
Hva du enn gjør, ikke svelg alt du leser.
