En bokanmeldelse av Hva skal vi med menneskerettigheter? – Betydningen av menneskerettigheter i helse -og sosialfaglig arbeid (2016) av Elisabeth G. Stang og Nora Sveaas
Skrevet av: Hege Kristine N. Dahlen
Stang, E.G. & Sveaas, N. (2016). Hva skal vi med menneskerettigheter? Betydningen av menneskerettigheter i helse- og sosialfaglig arbeid (1.utgave.). Oslo: Gyldendal.
I en stadig mer globalisert verden har den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig gjort FNs verdenserklæring (1948) om menneskerettigheter mer gjeldende enn noen gang. Men hva betyr den? Og hva har det å si for daglig profesjons- og yrkesutøvelse innen helse- og sosialfag? Boken Hva skal vi med menneskerettigheter? tar leseren med på essensielle tankerekker i krysningspunktet mellom psykologi og lovgivning.
Menneskerettighetsbegrepet i seg selv mangler en entydig definisjon, men forfatterne tar utgangspunkt i Opsahl (1996) som definerer det som et grunnleggende krav til individets stilling, uavhengig av rettssystem. Dette betyr i praksis at alle mennesker har iboende rettigheter som gjør at man kan leve et verdig liv i et demokratisk samfunn. Hvorvidt disse etterleves og oppfylles i ulike land er stadig debattert i politiske sammenhenger, men gjør seg nå i større grad gjeldende i helse- og sosialfaglige tjenester.
Norge er ikke i en særstilling når det gjelder menneskerettigheter og har gjentatte ganger mottatt kritikk blant annet for sin praksis innen psykisk helsevern. Norge er et av landene i Europa som bruker mest tvang i behandlingen av sine pasienter. Kritikken rettes i hovedsak mot både bruk og fortløpende vurdering av tvangsvedtak ved ulike helseforetak. Tvang anses som en form for frihetsberøvelse som rører ved både den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 8 om retten til privatliv, loven om psykisk helsevern og samtykkekompetansevurdering, og ikke minst hensiktsmessig behandling.
Videre har også Utlendingsdepartementet (UDI) opplevd en stor økning i antall asylsøknader de siste årene. I denne sammenhengen har forutsetningene for et sterkt traumatisert individs møte med den norske stat gått ut av vinduet til fordel for en streng innvandringspolitikk og mangelfull saksbehandling. Samtidig er det disse individenes psykiske helse som ikke blir tilstrekkelig ivaretatt og ofte forverret som en konsekvens av innvandringspolitikk og saksbehandling. Forfatterne fremhever derfor viktigheten av at profesjons- og yrkesutøvere innen helse- og sosialfag har tilstrekkelig kunnskap til å fange opp og behandle disse individene på best mulig måte.
Ved å presentere problemstillinger som dette tydeliggjør forfatterne kompleksiteten i samspillet mellom hjelper og mottaker. Videre belyser de balansegangen mellom yrkespraksis samt nasjonal og internasjonal lovgivning. Når formålet er å hjelpe noen på best mulig måte er det mange faktorer å ta hensyn til, og dette gjør standardisering vanskelig. Det er her krysningspunktet mellom psykologifaglige og juridiske vurderinger kommer tydelig frem.
Boken har en god visjon med en enkel og oversiktlig struktur. Den første halvdelen tar for seg nasjonal og internasjonal menneskerettighetslovgivning, deriblant EMK, og belyser profesjons -og yrkesutøveres ansvar knyttet til disse. Den siste halvdelen tar for seg seks temaområder innen helse- og sosialfag, deriblant psykisk helsevern, vold og overgrep, og flukt og asyl. Strukturen gjør de 192 sidene relativt lettleste og tilgjengeliggjør juridisk terminologi. Dette til tross, bruker forfatterne unødvendig mye plass på å innlede boken, og de ulike underoverskriftene oppleves som gjentagende. Som ikke-jurist ønsker jeg heller at forfatterne hadde gitt en innføring i forvaltning av juridisk metode. Dette ville ha gjort det enklere å forstå lovgivningen som presenteres i bokens andre del. Det ville også ha vært mer i tråd med bokens sjanger.
«Human rights protect the dignity of many of our most marginalized citizens. They also offer a robust framework to drive high quality health and social care, focused on the outcomes that matter to people themselves». – Ian Welsh (Health and Social Care Alliance)
Jeg mener at forfatterne klarer å oppnå sitt mål med denne boken: å inspirere til videre arbeid med spennende og viktige menneskerettighetsspørsmål. Det finnes ikke et entydig svar på slikt arbeid. Kunnskapen om menneskerettigheter sett opp imot og i samråd med både psykologiske og juridiske problemstillinger gjør at man kan yte best mulig helse- og sosialfaglige tjenester til de som trenger det aller mest. Jeg anbefaler boken til både studenter som utdanner seg og yrkesaktive som jobber innen helse- og sosialfag. En tverrfaglige tilnærming bidrar til å sikre best mulig behandlingstilbud og ivaretakelse av hjelpemottakeren. Menneskerettighetsperspektivet som presenteres av Stang og Sveaas vil trolig fortsette å gjøre seg gjeldende i årene som kommer.
