Det blir i artikkelen ”Nevrale korrelater for overdrivelse” fremmet kritikk mot nevrovitenskapen som vi mener inneholder noen gode poenger, men likevel fortjener et motsvar og korreksjon av enkelte feil. For det første synes det som om forfatterne bruker ordet nevrovitenskap når de sikter til kognitiv nevrovitenskap. Nevrovitenskap som fagfelt studerer sentralnervesystemet og er et felt innen medisin. Det å påstå at nevrovitenskap er et fagfelt for fremtiden er historieløst og direkte feil, i og med at det er et eldre fagfelt enn psykologien.

Videre beskylder forfatterne nevrovitenskapene for kartesiansk dualisme, som de mener gir det fysiske forrang fremfor det mentale. En slik posisjon innebærer imidlertid at det eksisterer to typer substanser: det fysiske (den fysiske verden) og det mentale (sjelen). Ingen av dem har noen forrang foran den andre, de er bare forskjellige. Så har det skjedd mye i filosofien etter Descartes. En annen løsning er en monistisk metafysikk, der man forutsetter at det kun eksisterer en substans: den fysiske. Slik unngår man det berømte interaksjonsproblemet. Dette er en posisjon som står sterkt i moderne bevissthetsfilosofi og som er mer i tråd med hvordan man tenker innen kognitiv nevrovitenskap.

Monisme ville også spart forfatterne for forvirringen de ser ut til å ha i forhold til om man trenger ”nevrale korrelater” i psykologien eller ikke. Da blir det nemlig slik at hjernetilstander ikke bare korrelerer med mentale tilstander. Hjernetilstander er mentale tilstander. Innen kognitiv nevorvitenskap søker man dermed å måle mentale tilstander ved bruk av direkte eller indirekte mål på hjerneaktivitet. Dette skiller seg ikke langt fra psykologiens andre verktøy. Uavhengig av metafysikk forutsetter bruk av spørreskjema, nevropsykologiske tester, måling av reaksjonstider og til og med introspeksjon at vi har en tilgang på mentale fenomener som gir oss mulighet for å måle dem, systematisere dem og tilegne oss kunnskap om dem. Vi bygger kunnskap ikke bare om atferd, men om mentale prosesser, ved å la folk sette en ring på en Likert-skala, ved å la dem bygge et terningmønster, ved å høre dem fortelle om sine indre opplevelser, og, ja, ved å måle aktivitet og strukturer i hjernen. Det å skille kognitiv nevrovitenskap og psykologi gir ingen mening all den tid man anerkjenner at a) tanker, følelser og atferd genereres i hjernen og b) psykologi er studiet av tanker, føleleser og atferd.

Utviklingen av MR-teknikker og andre verktøy innen nevrovitenskap har gitt en eksplosjon av forskning, ikke fordi det ser flott ut med fargebilder av hjernen, men fordi det bidrar til ny og viktig kunnskap. Det er ikke bare snakk om triviell benevning av strukturer og nervebaner. Det er snakk om å begynne å fortså hvordan nevroner forandrer seg med aktivering så vi lærer av erfaring. At og hvorfor følelser kan aktiveres før vi er klar over dem. Hvordan stress kan påvirke hukommelsen. Hvordan nevroner koder for posisjon og orientering. Å sammenligne kognitiv nevrovitenskap med frenologi vitner om en dårlig forståelse for det spekteret av metoder som benyttes og  nivået teoribyggingen er på. Vi er kommet et stykke lenger enn å identifisere aggresjonsbulken på skallen, vi kan faktisk nå måle hvordan hjernen navigerer i et rom, i sanntid. Blir dette for akademisk, så kan vi dessuten måle om en person har et visst bevissthetsnivå med EEG og registrere kommunikasjon fra mennesker uten evne til viljestyrt bevegelse med fMRI.

Dette bringer oss til nok en snubletråd for mange psykologer: bruken av ordet reduksjonisme. I det begrepet ligger en forminskning av fenomenet, føler man kanskje. Reduksjon kan heller i moderne vitenskapsfilosofi forstås som at man bygger bro mellom analysenivåer slik at fenomenet forklart på en måte innen for eksempel fysikk kan knyttes opp mot hvordan det blir forklart i biologi. Slik kan man si at vann kan reduseres til H2O. Vann har ikke blitt noe mindre komplekst eller fantastisk av den grunn, men det tillater oss å forstå det på en annen måte. Tilsvarende kan mental aktivitet reduseres til hjerneaktivitet, og dette analysenivået kan bidra til økt forståelse av fenomenet. Dette skjer ikke ved at psykologien venter på at nevrovitenskapen skal ta den igjen, men ved at begge integreres i forskningen. Det gjør de jo allerede, derav fagfeltet kognitiv nevrovitenskap.

Vi hadde ikke hatt de psykologiske teoriene vi i dag har som hukommelse, eksekutiv fungering, språk, syn, emosjoner eller sosial kognisjon hadde det ikke vært for nevrovitenskap og kognitiv nevrovitenskap. Dette viser at reduksjoner allerede gjøres med hell mellom analysenivåene og at kognitiv nevrovitenskap overhodet ikke har noe å bevise overfor psykologien. Å skille dem er allerede umulig. Kognitiv nevrovitenskap blir ikke bedre enn de psykologiske teoriene som legges til grunn for eksperimentene. Teoriene kan være gode eller dårlige, mangelfulle og ferske, men problemet ligger ikke i å ville undersøke hjerneaktivitet. Da må man heller tilstrebe gode teorier om hvordan ting fungerer.

Å konkludere fra speilnevroner til empati og fra ubevisst prosessering til Freud er ikke en feil som skyldes interesse for hjernen. Det skyldes vel heller at de psykologiske begrepene uten nødvendig revisjon og utvidelse tvinges ned over data. Kritikken bør rettes mot forskere som er ukritiske, og slike finnes innen alle forskningsfelt. Her er det fagfellevurderingssystemer på plass for å sikre kvaliteten på forskningen. Dette fungerer ikke perfekt, men det fungerer. De som forsker innen kognitiv nevrovitenskap er nemlig i det store og hele klare over begrensninger og styrker ved sine verktøy. De kjenner til at fargerike hjernebilder ikke er mye verdt uten fortolkning.

Så er nevroforskningen ikke til mye nytte for den jevne psykolog hvis den ikke formidles. Antagelig er det nok akkurat i formidlingen av funn at det syndes. Dessverre mistenker vi, i likhet med forfatterne, at kognitiv nevrovitenskap, kanskje spesielt fMRI, antar en slik mystisk appell hos psykologistudenter og psykologer fordi studentene ikke lærer nok om både begrensinger og fordeler ved funn og metoder og dermed lettere lar seg henføre av tilsynelatende revolusjonerende funn. Dette kan for all del skyldes dårlige lærebøker. I tillegg mistenker vi at det skyldes et manglende engasjement i faget som kanskje bunner i at det oppfattes som teknisk, tørt eller lite relevant fordi man vil bli kliniker. Nevrosekvensen blir et pliktløp som etterhvert fortoner seg som en fjern tåke av nevroner, transmittere og latinske navn for hjerneområder. Dessuten gjøres det selvsagt dårlige studier med fMRI, slik det gjøres dårlige studier med spørreskjema og alle andre målemetoder. Det er da vel og bra at kritikken forfatterne kommer med formidles, men vårt inntrykk er at det ofte ender i en dyp skepsis til nevrovitenskap, til en desillusjonering i ordets rette forstand. Man føler seg lurt, man oppfatter forskningen som enda mer irrelevant og man føler seg kanskje til og med berettiget i å holde seg til ”det kliniske”.

Tilbake til Descartes. Han fremmet i tillegg til den berømmelige dualismen også en radikal skepsis, som bunnet i at man i det minste helt sikkert kan vite at man eksisterer. Dette er et godt bevis, men tar oss ikke stort lenger enn til vår egen private opplevelse. Som fagfolk liker vi å tro at vi vil bevege oss litt lenger enn som så; vi vil forstå atferd og mentale prosesser. Dette forutsetter at vi kan våre verktøy, at vi går ut i verden og stoler på dem og bruker dem, og at vi behandler forskning både med spørreskjema, terninger og MR-maskiner med den samme kritiske, faglige holdning. Men samtidig må vi balansere skepsisen med åpenhet, fokus på svakheter med forståelse for styrker, kritikk der den behøves med ros der den fortjenes. Nevrovitenskap er det biologiske grunnlaget for psykologi og kognitiv nevrovitenskap er for lengst en integrert del av psykologien, både i form av innhold, metodikk og som analysenivå. Vi synes vi trygt kan koste på oss  å være begeistret for de utrolige fremskrittene som gjøres i faget vårt.

Skrevet av:
Camilla Bärthel Flaaten og Simon Gevert Grahl
11.semester, psykologi profesjon UiO