Jørgen Flor og Sigbjørn Henning belyser med sin kommentar den 30 mai et interessant tema; forskjeller i kredibilitet når det kommer til psykologisk og nevrovitenskapelig forskning, og vår økte interesse/bias når det kommer til sistnevnte. Men er det ikke naturlig at empirister foretrekker mer “objektiv” forskning?

Dr. Allan Shore får tilsynelatende sitt pass påskrevet av Jørgen og Sigbjørn, som går langt i å antyde at hans konklusjoner vedrørende identifikasjon av Freuds topografiske og strukturelle modeller i moderne hjerneforskning er unøyaktige. Det er sannelig en lang vei å gå fortsatt for enkelte Freudianere, men er det egentlig kontroversielt å hevde at man kan finne nevrologiske korrelater for underbevisste, prebevisste og bevisste mekanismer?

purity

Sigbjørn og Jørgen spør: “Hvor kommer denne forkjæligheten for nevrovitenskapen fra?”

Når man har en pragmatisk inndeling mellom forklaringsnivå i forskjellige vitenskapsfelt, er det essensielt og naturlig at man har sine teorier forankret i “renere” felt. Psykologien må ha sine teorier forankret i biologien, og biologien i kjemien. Med objektivitet som epistemologisk mål #1, er det naturlig at en viss reduksjonisme er attraktivt og mer “status”, da man kommer nærmere sikker kunnskap. Feilen synes å oppstå idet ens konklusjoner divergerer fra ens premisser, og man utviser bias innen induktiv resonnering. At naive psykologer og studenter feiltolker nevrovitenskapelig kunnskap betyr ikke at fagfeltet i seg selv har problemer.

Enkelte tar reduksjonismen til et nytt nivå. F.eks. har man eliminerende materialister som er overbeviste om at man ikke kommer til å finne nevrologiske korrelater til store deler av dagens mentale konstrukter, og at de da rent ontologisk ikke eksisterer. Nå er strengt tatt hele virkeligheten vi persiperer kun elektriske signalsystemer i sentralnervesystemet vår, men vi mennesker liker å katalogisere og systematisere det meste av informasjon for å gjøre det mer forståelig. Direkte observasjon og kvantifisering av nevral aktivitet vil da sende oss nærmere kilden, og gjøre et kaldt skeptikerhjerte litt varmere.

Samtidig er jeg svært enig i at det er viktig å ikke miste seg selv i den reduksjonistiske tåka, da peer-reviewed litteratur om atferden til protoner og elektroner sier lite om et menneske med angst. Kanskje både tålmodighet for et voksende felt og enda kaldere skeptisisme kan være medisinen mot denne biasen vi har til kunnskap som står sterkere epistemologisk.

Skrevet av: Kristian A. Fjellskaalnes