Finn Skårderud har i mange år vært en av de mest markante formidlere av psykologisk kunnskap i Norge. Med uredd penn har få temaer vært uberørt og mange lesere berørt. For meg har han vært et forbilde hva gjelder popularisering av psykologi og psykisk helse. Når kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende Hilde Sandvik nylig omtalte Skårderud som en farlig forfører, ble jeg nysgjerrig. En slik oppsiktsvekkende karakteristikk fører med seg spørsmål om hva skadelig formidling er og hvordan en ekspert blir forførerisk. Hvis vi ser bort i fra den personrettede delen av Sandviks kritikk, som Skårderud for øvrig tar for seg i sitt tilsvar, inneholder hennes kommentar potensielt viktige prinsipielle spørsmål.
Fra akademia til avisspaltene
Vi lytter til de som er eksperter på sitt felt. Mange professorer og spesialister lider imidlertid under det vi kaller kunnskapens forbannelse; jo mer de kan om et tema, jo vanskeligere har de for å formidle det på en lettforståelig måte til andre som ikke kan like mye. Faktisk har vi alle lett for å anta at det vi selv kan, er allmenngyldig og selvsagt informasjon. Vi glemmer lett hvordan det var å ikke vite det vi nå vet. De få som evner å trosse denne akademias forbannelse, blant annet vår nevnte psykiater, blir yndet sitatmaskin hos journalister og i landets mediehus. Her er gjenbruk av eksperter hovedregelen og et knippe skikkelser ender opp med guru-liknende aura.
Spesielt yndet er kanskje de med en særegen stil eller spesielt karakteristisk formidling. Få evner å beskrive psykologiske fenomener som Finn Skårderud, med sine mange litterære og kulturhistoriske referanser. Debattredaktøren fremhever nettopp Skårderud sin måte å forstå og formidle kunnskap om spiseforstyrrelser på, ved hjelp av kunst og litteratur, som romantiserende. Hun mener Skårderuds metode bidrar til å viske ut skillet mellom person og sykdom. Hvis Sandvik og hennes meningsfeller har rett i at landets fremste psykiater er en farlig mann, i kraft av sin kunnskapsformidling, bør det være et viktig korrektiv til alle som arbeider med psykisk uhelse. Bør ekspertene i større grad være tilbakeholdne og nøkterne når de omtaler psykiske lidelser? Har de fått for stor plass?
Sykdomsekspertene
Alle fagfelt har sine eksperter. Men hva når ekspertisen er sykdom? Når spisskompetansen omfatter marginale fenomen som spiseforstyrrelser eller psykoser?
Vi har utviklet en hel industri hvor spesialiteten er å lete etter sykdom og ”avvik fra normalen”. Helsevesenet er ingen ny oppfinnelse, men nytt er det at vi alle er vår egen helseminister. Når landets mange helseministre attpåtil har grenseløs tilgang på informasjon om hva som kan gå galt i kropp og sinn, får vi et samfunn hvor oppslag om uhelse selger godt. Vi søker til psykiatere og psykologer i enda større grad, og navn som Skårderud får mye spalteplass. Jo mer vi leser og snakker om disse sykdommene, kreft så vel som depresjon, jo viktigere og mer omfattende opplever vi at de er i dagliglivet. Kanskje er det til og med noen som tiltrekkes av de.
Sosialmedisiner Per Fugelli er raskt oppe med pekefingeren når det gjelder sykeliggjøring av menneskelig normalvariasjon. I Sannhetsministeriet poengterer han hvordan kunnskapsgrunnlaget til eksperter på sykdom, som Skårderuds, er for snevert til å brukes til analyser av hele samfunnet. Hvis du i tyve år har øvd på å identifisere anoreksi på avstand, blir det vanskelig å ikke automatisk lete. I psykologien kaller vi det denne svært potente tankefeilen bekreftelsesskjevhet. I hånden på sykdomsekspertene kan slikt tunnelsyn gi oss et kunstig oppblåst bilde av nasjonens helsetilstand.
En annen kjent psykiater, Allen Frances, var nylig i Norge for å snakke om psykiatriske diagnoser på avveie. Frances forteller at han aldri har møtt en ekspert som vil redusere omfanget og betydningen av sitt fagfelt, men i stedet alltid vil jobbe for å utvide sine interesser. Dette er en av drivkreftene bak den diagnostiske inflasjonen, mener han. Når vi vet at nesten halvparten av Norges befolkning en eller annen gang vil tilfredsstille kriteriene for en psykisk lidelse, har sykdomsekspertene åpenbart gjort jobben sin.
En terapeutisk dans
Der hvor de aller fleste trekker seg bort fra depresjoner, selvmord, psykoser og paranoia finnes det en liten gruppe som tiltrekkes av de samme fenomenene. Som velger å arbeide med sykdom, som velger å bruke fritiden på å formidle historier fra terapirommet. Som psykolog, eller psykiater, er vi på et vis avhengige av andres lidelse, og motivasjonen ofte pasientenes bedring. Sannheten er at for hver pasient vi hjelper, er det to-tre pasienter vi ikke klarer å hjelpe. I et krevende yrke er dette en utfordrende sannhet å skulle hanskes med. Ved å tenke på arbeidet som «en kunst», «en terapeutisk dans» eller med romantiserende språkbruk blir den brutale virkeligheten kanskje litt mer tilsløret og lettere å være i? Neddykket i en vitenskap med få streker under svaret, henført av vårt eget virke, svever vi kanskje litt mer enn vi burde, i blant.
Nøktern distanse
Dessverre er vi et stykke unna å sidestille psykisk med fysisk helse. Ennå er det betydelig stigma og tabu om vårt fag. Derfor trenger vi formidlingskåte eksperter, de som kan gjøre psykologisk kunnskap allmenn og tilgjengelig. Gjerne ved hjelp av andre fag, kunstformer eller med skråblikk. Det er slik vi kan bygge ned fordommer. Baksiden, kall det gjerne ekspertenes forbannelse, er når ekspertene på sykelighet overvurderer betydningen og viktigheten av sine egne hjertebarn. Motgiften til bekreftelsesskjevhet og tunnelsyn er nyanser. Jeg ønsker meg mer fargerik formidling av psykisk helse og uhelse, og mindre firkantede kategorier eller diagnoseprat. Nøktern distanse til faget kan være farligere hvis vi mister engasjementet i befolkningen.
Hva gjelder forføreren Skårderud, har det dukket opp fler interessante innspill i kjølvannet av Sandviks ramsalte kritikk. Inger Merete Hobbelstad skriver at Skårderud først blir farlig hvis forførelsen «trekkes inn i den terapeutiske tosomheten». Og her ligger nok enhver terapeuts største potensiale som skadevirker – og neppe i det offentlige rom.
