Skrevet av Benne-Christer Bakke, psykolog på depresjonsavdelingen, VITA teamet, Modum Bad.
En bokanmeldelse av Veier til forandring. Virksomme faktorer i psykoterapi, en bok der Norges gründer-psykologer avhjelper faglig splid og høye skuldre. Boken er redigert av Eva Dalgaard Axelsen og Ellen Hartmann
Psykologene som bygget landet
«Hvis jeg har sett lenger, så er det ved å stå på skuldrene til kjemper» skrev Isaac Newton til naturfilosofen Robert Hooke. Jeg ble minnet på sitatet da jeg leste boka Veier til forandring. Virksomme faktorer i psykoterapi. Boka er skrevet av tre generasjoner kliniske psykologer, med redaktørene Eva Dalsgaard Axelsen og Ellen Hartmann. Nevnte redaktører har samlet toneangivende psykologer med fire tiår kunnskapsbasert erfaring fra psykoterapi. Leserne er ment å være behandlere innenfor ulike helseprofesjoner som inviteres til å klatre opp på psykologenes skuldre for å se litt lenger. Boken synliggjør psykologenes forståelse av hvordan psykiske vansker skapes og endres samt hvordan erfarne terapeuter arbeider med klienters psykiske smerte og hjelpebehov.
Psykoterapiens gullstandard
Boka kjennetegnes av et vakkert og presist språk som fanger rikdommen i den norske terapikulturen. Her er ikke målet å finne fram til «den rette metoden», men heller vise likheter og forskjeller mellom retninger. Kapitlene inneholder gode formuleringer og begrep som hjelper en i forståelsen av hva det er som foregår i terapirommet, og hvordan god terapi drives frem. Et godt eksempel er Killingmos (kapittel 4) begrep «stumme kontrakter». Med dette mener han opplevelsen terapeuten kan få av å befinne seg i pasientens uartikulerte, relasjonelle verden, der fortidens mørke kan true med å overskygge nåtidens erfaringer.
Likeledes fascineres jeg når Terje Hartmann (kapittel 6) levende beskriver sin egen dannelsesreise som terapeut. Han understreker at terapi avkrever en situasjon preget av ro og tid. Samtidig fremhever han følgende sitat av Greenwald: «psychotherapy should be fun, at least for the psychotherapist» (s. 100). All den tid utbrenthet og sekundær traumatisering omgir oss terapeuter, er dette en viktig oppfordring.
Den tause klinikeren
Den gode klinikerens kunnskap må omtales hvis andre skal lære av den. Veier til forandring er laget for å vise hvordan kliniske terapeuter faktisk arbeider. Redaktørene vil synliggjøre «den kunnskap som kommer til uttrykk i klinisk handling» (s. 13). Av denne grunn skuffer det meg at kun tre av ti kapitler med velvilje, inneholder kliniske illustrasjoner. Avstanden mellom kunnskap i ord og kunnskap i handling fremstår større når de teoretiske refleksjonene står alene uten støtte fra kliniske vignetter. Denne boka hjelper meg derfor med å plassere mine terapitanker i et teoretisk landskap, men broene mellom teori og praksis er få.
Å hvile i enigheten
Tidvis krangles det heftig i psykoterapifeltet om hvem som praktiserer den mest effektive terapimetoden. Det ligger lidenskap til faget i en krangel, men nytteverdien kan drukne i et hav av projeksjoner. Det innledende sitatet til Newton tolkes ofte som at vitenskapelige fremskritt ikke kommer av ensomme geniers bestrebelser, men heller gjennom akkumulasjonen av kunnskap nedarvet gjennom generasjoner. Ydmykt. Samtidig vet vi at Hooke kom fram til de samme vitenskapelige konklusjonene som Newton, og ønsket å prate med ham om dette. Newton ble derimot krenket og nektet å kreditere ham. «Å stå på skuldrene til kjemper» var derfor en bitende bemerkning fra Newton, tatt i betraktning Hookes lave høyde. Mindre ydmykt.
Det fremste bidraget til Veier til forandring blir for meg derfor dens potensiale til å bygge bro mellom psykoterapifraksjoner, nedtone faglig defensivitet, og åpne opp for dialog mellom terapeuter av ulik sort. Framfor å krangle innbyrdes bør psykologer etter min mening fokusere på mer truende fiender som eksempelvis medikaliseringen av psykiske vansker, over-byråkratisering av psykiske helsetjenester, og over-psykologiseringen av livets iboende råskap. Mellom kampene kan det være godt å hvile i enigheten.
