admin

Skrevet av Synne Horten Heldal og Ida Skar, Psykologisk Tidsskrift NTNU.

 Magnus Strømmen er avdelingsleder på Forskningssenteret ved St. Olavs Hospital og jobber ved regionalt senter for fedmeforskning og innovasjon. Jørgen Foss er tidligere leder av Landsforeningen for overvektige (2010-2015). Vi har intervjuet dem i anledning Folkehelseuka 2016, et arrangement i regi av medisin-  og psykologistudenter ved NTNU. Målet er å øke bevisstheten rundt fysisk og psykisk helse, og å problematisere dagsaktuelle tema. Foss og Strømmen  ønsker med dette foredraget å nyansert dagens tilnærming til overvekt, ved å kombinere brukernes erfaringer med et faglig perspektiv.


Kort fortalt, hva har dere snakket om under Folkehelseuka?

Jørgen Foss Foto: Folkehelseuka

Jørgen Foss
Foto: Folkehelseuka

Jørgen: – Magnus Strømmen og jeg holdt foredrag med tittelen ”Feit og stolt?”. Vi snakket om livskvaliteten til mennesker med sykelig overvekt, Magnus som kliniker, og jeg fra et brukerperspektiv. Jeg formidlet på en humoristisk måte hvordan samfunnet kan stemple deg som svak, stygg og ekkel, og snakket om hvor viktig det er å huske på at alle mennesker er like mye verdt uansett hvordan de ser ut. Hvor viktig det er at man skaper en positivitet, og at vi ikke lukker øynene for det som kanskje er vondt. Fagpersoner som skal forholde seg til overvektige, må møte dem med respekt. Det er viktig at de føler seg trygge, men mange er redde for helsevesenet og dets moralske pekefinger. Det de trenger er en klapp på skulderen, og å høre at dette selvfølgelig er noe vi skal få til sammen. For en god behandling er det viktig å bli møtt med respekt, med et hjerte.

Magnus: – Jeg har problematisert hvorfor det «å ta seg sammen» ikke er en gangbar løsning på fedmeepidemien. Fryktelig mange av oss har en forklaringsmodell for fedme som bunner i menneskets karaktersvakhet: Man generaliserer noe man lærte om termodynamikk på gymnaset til å være både forklaringen og løsningen på problemet den fete pasienten presenterer. Selv om vi ikke kommer utenom at et netto energiunderskudd er nødvendig for å gå ned i vekt, må klinikere ta inn over seg kunnskap om kroppens iboende trang til energioverskudd, hormonelle kompensatoriske mekanismer, epigenetikk, og hvordan psyken på toppen av det hele kompliserer det å leve i et konstant energiunderskudd. Hvis jeg greier å komplisere bildet for en del, er jeg fornøyd.


Hvordan utfyller deres personlige og kliniske erfaringer hverandre?

Magnus: – I klinisk arbeid er man tvunget til å innta en viss, kall det reduksjonistisk, distanse til de personlige erfaringene pasientene legger frem. Denne distansen er en nødvendighet. Den bidrar til at man kan gjenkjenne trekk og karakteristika ved pasienten man møter, knytte dette til kunnskap og tidligere mer

Magnus Strømmen Foto: Folkehelseuka

Magnus Strømmen
Foto: Folkehelseuka

systematiserte erfaringer, og gjør at man forhåpentligvis treffer en god beslutning basert på mer enn øyeblikkets intuisjon.

Samtidig som man bygger sine kliniske erfaringer, skal man ikke tape individualiteten av syne. Siden den psykososiale helsen for manges del har spilt en viktig rolle for vektøkning og/eller opprettholdelse av energioverskudd, bør en kliniker vise at man faktisk ser den enkelte pasienten og dennes erfaringer. Selv om mange av pasientene allerede har hatt en lang karriere bak seg med kontakt med helsevesenet, og hvor symptomer og plager gjerne har blitt møtt med en anbefaling om å gå ned i vekt, er det trolig få av dem som har fått tid og rom til å si noe om sin overvektshistorie. Det handler i grunnen litt om å ta folk på alvor. Samtidig dukker det tidvis opp opplysninger som tilsier ytterligere utredning, en mer tverrfaglig beslutning om videre behandling eller spesiell oppfølging. Den elementære enheten i dette bildet er pasientens personlige erfaringer. Det vil jeg tro Jørgen kommer til å minne oss på.

Jørgen: – Magnus innledet først, og da han var ferdig tenkte jeg at, halleluja, dette kjente jeg meg veldig godt igjen i. Vi er på bølgelengde, med hans observasjoner fra den faglige siden, og han var klar over brukernes perspektiver. En utfordring er at samfunnet vi lever i er hardt og rått, og vi må ha rom for at folk er ulike. Det viktigste er at vi blir behandlet som medmennesker, ikke som late dyr som ikke kan ta vare på seg selv. Jeg vil bli møtt som Jørgen, ikke som et lass med fett. Mange overvektige er redde for kontakt med helsevesenet, som kan føre til store skader. Derfor må vi skape trygghet, og da er studentene viktige ambassadører for dette i framtiden.

Magnus snakket også om det mer konkrete, som fedmekirurgi, og jeg kunne bekrefte dette fra et brukerperspektiv – nemlig at dagens behandling ikke er god nok. Det er behov for bedre oppfølging før operasjoner, og ikke minst i etterkant. Derfor er det viktig at fagfolk har kompetanse om folk med sykelig overvekt. Mange får for eksempel tilbud om oppfølging av fysioterapeut, men den største endringen må skje i hodet. Dette jobbes det ikke med, men disse menneskene trenger hjelp med den mentale delen. Slik kan vi sikre et bedre resultat av behandling i fremtiden.


Hva forsker du på?

Magnus: – Jeg forsker for tiden på fedmekirurgiske prosedyrers betydning for opptak og omsetning av alkohol og legemidler. Innen alkohol og kirurgi har jeg tre studier. I den ene ser jeg på hvordan ulike operasjoner påvirker farmakokinetikk av etanol (kroppens opptak og omsetning). I en annen studie analyserer jeg data fra Norsk Pasientregister over alle fedmeopererte i Norge for å se om ulik operasjonsteknikk gir ulik risiko for senere å få behandling for alkoholproblemer (og annen rus). Den tredje studien er en kvalitativ studie av fedmeopererte som har utviklet rusproblemer med fokus på ruserfaringer og help-seeking behaviour.

På legemiddelsiden samarbeider jeg med Farmakologen om fedmeoperasjonenes betydning for legemidlers farmakokinetikk. Vi begynner å forstå at opptak av legemidler både kan øke og avta (eller for den del forbli uforandret) etter operasjonene. Dette kan ha stor betydning for hva som er adekvat dosering av legemiddelet for den enkelte. Begge disse temaene er klinisk høyst relevante problemstillinger og har potensielt stor tilbakeføringsverdi til pasientene. De illustrerer også at det er mye omkring den kirurgiske fedmevirksomheten som vi ennå ikke har svar på.


Hva kan være en god måte å motarbeide stigmatisering av overvekt?

Jørgen: – Noe man kan gjøre er å snakke om overvekt og fedme, at man ikke lukker øynene for det. Og ikke minst er det viktig at folk som kan dette snakker om det. I dag er det trimdronninger som har mye av den offentlige stemmen om kosthold og overvekt, og det er viktig at fagfolk formidler hva dette faktisk handler om. For det er så lite kompetanse ute blant folk, mange tror at det holder å følge tipsene man finner i VG. Men for å behandle sykelig overvekt holder det ikke bare å spise litt sunt. Vi må skape trygghet, et rausere samfunn. Jeg for eksempel, elsker å svømme, da flyter jeg og får en følelse av å fly. Vannet er mitt fristed der jeg kan være meg selv med mine tanker. Så jeg  skulle ønske at flere overvektige tok på seg badebuksa og strutta som den de er, uten å få negative kommentarer.