Ivar A. Bjørgen
Ivar A. Bjørgen
Ivar Arnljot Bjørgen er professor emeritus i psykologi ved NTNU, og en nestor innen norsk psykologi. Han var den første ansatte da Psykologisk Institutt ble opprettet ved Norges lærerskole i Trondheim i 1976, og har spilt en sentral rolle i utviklingen av instituttet, som i dag er et av NTNUs største.

Denne teksten er tidligere publisert i Psykologisk Tidsskrifts papirutgave 2-2002 og er én av syv tekster om instituttets historie, skrevet av Ivar Bjørgen.

De kom med tog fra København, danske studenter, og det var flere hundre av dem. Og de kom til Trondheim for å ta eksamen. Dette var høsten 1971, så hvorfor trekke det fram igjen nå? Selvsagt ingen fornuftig grunn bortsett fra mimring, som en kanskje kan lære noe av!

Bare noen få år tidligere hadde jeg selv sittet som en av to representanter for studentene i HF-fakultetet i Oslo, og opplevd at dekanus stirret vennlig ned på oss over brillene: ”Nå skal vi snakke om noe viktig, så nå må nok guttene gå på gangen.” Og det måtte vi ved stort sett alle saker som ikke angikk brusautomater og annen studentvelferd. Nå hadde vi vårt eget institutt! Nå skulle det bli annerledes! Ved Psykologisk institutt som var etablert i 1967, hadde vi innført en svært så demokratisk styreform: En stemme per person, uansett om det var en student eller en lærer . (Senere oppdaget vi jo at studentene var så mange flere enn lærerne, og; mens studentene forsvant igjen, måtte vi ansatte leve med vedtakene!). Og nå kom altså de danske studenter og ville ha hjelp av oss. Klart vi måtte støtte danske studenter som kjempet for sine rettigheter!

Foto: Gerhard Haderer, "Apfelbaum"

Foto: Gerhard Haderer, «Apfelbaum»

Og hva var det de ønsket? Ja, det ble aldri helt klart for meg, (det er en del av lærdommen!), men de ønsket i hvert fall reformer på universitetet, akkurat som vi arbeidet for her i Trondheim på den tiden. Og vi, det var oss som den gang var unge dosenter, som blant annet bestyrte Filosofisk og Psykologisk institutt! Jeg hadde vært i København og snakket med lederne for studentene og hørt deres beskrivelse av situasjonen. Det var den norske filosofen Kjell Selin som var de danske studentenes ideolog og støttespiller. Det var også han som tok i mot meg, han ordnet det praktiske, skaffet lokaler, sørget for gjesteforelesere og ordnet med økonomien og overnatting (hos seg selv). Den daværende dosent på filosofi i Trondheim, som kjente Selin fra studiedagene, forklarte hans energi med at han spiste så mye gulrøtter. Så sto jeg der nede sammen med revolusjonens helter og foreleste til forberedende prøver. Det foregikk fredelig nok og jeg opplevde først og fremst faglig interesse, men de måtte altså komme til Trondheim for å ta eksamen. Det fikk de ikke lov til ved København universitet! Og de kom, hele vognlaster av dem. Større lokaler måtte skaffes for å gi plass – men det hele gikk gemyttlig for seg. Avisene laget reportasjer og bilder fra begivenhetene, norske studenter møtte de danske – og jeg tror de fleste syntes dette var et hyggelig innslag, en slags gjenytelse for at norske gymnasiaster i mange år hadde dradd på russetur til Danmark. Og danskene hadde av ulike grunner alltid vært overbærende, ja, begeistret for Norge – så hvorfor ikke la studentene få seg en deilig Norges-tur!

Men da det gjentok seg også neste semester begynte det å komme motforestillinger, først og fremst i Danmark. Rektor ved København universitetet var selv radikal og populær, men her kom det til et vanskelig oppgjør. Trondheimsturene ble tilsynelatende en test på hvor langt studentene kunne bokstavelig ”ture” frem. Han tok kontakt med sin rektorkollega i Trondheim. Avtalen mellom de to rektorer satte stopper for videre Trondheimsturer. De ordnet det hele seg i mellom. I Danmark ble det gitt visse innrømmelser, og det ble ikke særlig dramatiske følger der nede. Her oppe ble saken mer pikant: De to rektorene hadde snakket sammen, men meldingen om at danske studenter ble nektet adgang til Trondheim ble kringkastet før vedtaket ble gjort i Høgskolestyret (slik det skjedde nylig i Kværner-saken, uten sammenlikning for øvrig!). De to studentrepresentantene i Høgskolens Råd var rasende, og det samme var de to som etterfulgte dem: Måtte revolusjonen nå også komme til Trondheim?

Ja, hva slags revolusjon var nå dette? Derom er det mange fortolkninger: En var at danske studenter mente at psykologien var en god forberedelse til universitetsstudiene, faget var sett på som både faglig nyttig og kanskje litt radikalt! Vi hadde i hvert fall en demokratisk styringsform! Jeg tror imidlertid det var tilfeldig at psykologien ble trukket inn, studentene ønsket rett og slett selv å bestemme hva de ville studere! Og det skulle da også være både rett og rimelig. I ettertid må dette sees som forlengelsen av den studenturo som startet i Frankrike våren 1968, og det var et av de relativt få trondheimske kontaktpunkter med de kontinentale strømninger.

I Frankrike var det en rekke forhold som lå til rette for opprør på den tid, i Norge atskillig færre. Derfor artet da også revolusjonen seg forskjellig. Det var ikke tilfeldig at det trondheimske studentopprør ofte ble benevnt ”dosentopprøret”, unge lærere ”trakk” studentene med seg for å modernisere universitetet. Franske studenter ønsket medbestemmelse i en rekke saker og ønsket større frihet på en rekke områder, men bakenfor lå nok misnøye med mer grunnleggende samfunnsforhold. Adgangen til studier var sterkt begrenset, og i praksis med svært skjev sosial rekruttering. Deres ideologiske argumenter omfattet angrep på materialisme, byråkrati, kapitalisme, diktatur og imperialisme. I disse sakene fikk studentene sympati og støtte fra mange grupper i de Gaulles franske samfunn, og det var dette som rettet hele verdens oppmerksomhet mot Paris.

Selv opplevde jeg denne perioden som ganske forvirrende: En av de lærere jeg syntes gjorde svært lite av seg fra min tid som Fulbright-student i Boston i 1955-1956, var en sosiolog som foreleste i samfunnsfag. Plutselig flammet hans navn over studentopprørere i hele Europa! Navnet var Herbert Marcuse og hans bok om ”One-dimensional man” ble selve manifestet for opprøret. Jeg skjønte ingenting den gang, og gjør det heller ikke i ettertid. Dette er i seg selv en interessant erfaring – bevissthetsnivået omkring hva som skjer kan være nokså begrenset! Det er en lærdom i hvert fall jeg har trukket i ettertid.

Etter hvert spredte slike opprør seg til mange land. Den tyske studentleder Rudi Dutschkes besøk i 1968 var kanskje det første Trondhjemske møte med det internasjonale studentopprøret, men grunnlaget for en bred folkelig bevegelse fantes ikke her, bortsett fra i en til tider opphetet debatt i studentmiljøet og til dels i visse akademikergrupper. Vi arrangerte det nordiske møtet i psykologi i Trondheim i 1971, og der var det ganske mange revolusjonære ideer! Men generelt var det norske samfunnet lite mottagelig for de revolusjonære slagord og metoder.

I ettertid kan det allikevel være interessant å se på utviklingen både for universitetet og for hovedaktørene. De fire rasende studentrepresentantene i Rådet husker nok dette godt enda der de nå sitter, to som sentrale universitetsbyråkrater, de andre i ledende universitetsstillinger, den ene som universitetsrektor! Og jeg minnes en svært talefør studentrepresentant som kom til meg og ba om å få holde en appell til studentene til forberedende prøve om hvor viktig det nå var å engasjere seg i reformarbeidet. Nå sitter han som statsråd for et våre viktigste departementer. Og det er en observasjon: Veien fra opprører til samfunnsposisjoner kan være ganske kort. Fra å være den som ville etablere nye styrereformer i demokratiets navn, fant jeg meg selv plutselig en dag plassert på motsatt side som forvalter av samfunnsinstitusjoner.

Okkupasjonene av universitetets møter var vel det mest dramatiske som skjedde i studentmiljøet i Trondheim på 1970-tallet. Jeg husker et møte der vi fysisk kastet ut okkupantene og låste døra . Vi hadde stått sammen om reformene, men nå var det vi som stengte de andre ute! I den andre okkupasjonen var det mitt eget fakultet som var scenen. En stor gruppe aktivister okkuperte fakultetets møterom. Jeg husker ikke hva saken gjaldt, det var prinsipper det dreide seg om. Men rollene var skiftet, nå satt jeg selv som dekanus og maktfigur. Etter lange forhandlinger og gjentatte oppfordringer nektet okkupantene å la fakultetsmøtet komme i gang. Politiet måtte tilkalles, og jeg glemmer ikke synet av vår spinkle kvinnelige rektor etterfulgt av røslige politimenn som kom inn i møterommet. Dette var for meg den mest dramatiske episoden i Trondheim. Interessant nok er også hovedmannen bak denne okkupasjonen nå selv blitt leder av en mektig samfunnsorganisasjon. Rollene skifter for oss alle! Eller som min historielærer yndet å si det: ”Den som ikke er radikal i sin ungdom har intet hjerte – men den som ikke blir konservativ etter hvert, har ingen hjerne!”

En annen lærdom fra den tiden er hvor raskt en blir satt i bås – uten selv å være klar over det. Jeg skulle holde tale ved immatrikuleringen av nye studenter i den perioden og forsøkte som vanlig ved slike anledninger og mane fram både idealer og realiteter. Tilfeldig hørte jeg etterpå en kommentar: ”Han var jo ikke så radikal som jeg trodde!” Dette er interessant fordi jeg selv så absolutt ikke betraktet meg selv som radikal, men det viser at en lett kan få et ”image” uten selv å være klar over det. Og den som oppfattes slik, og behandles etter det, kan det fort bli slik! Uten sammenlikning for øvrig hadde kanskje både Bin Laden og Mor Theresa blitt annerledes uten slike offentlige stempler!

En siste erfaring som avtegner seg er historieløsheten mens ting skjer. De rettighetene studentene kjempet for på 1970 tallet var i historisk perspektiv rene bagateller sammenliknet med den posisjon studentene hadde ved europeiske universitet for 800 år siden. Da var det studentene som helt styrte universitetene, de ikke bare ”okkuperte” kollegiets møter, de utgjorde kollegiet og de valgte rektor i sin midte. Og vi lærere var studentenes tjenere – og slik det vel er mest naturlig at det bør være. Nå er studenter i mange sammenhenger ganske rettsløse uten at de kanskje er klar over det selv. Er det på tide med en skikkelig studentrevolusjon?