Skrevet av: Susanne Bjørge, skribent Psykologisk Tidsskrift
I anledning Psykologisk Tidsskrifts 20-årsjubilieum har vi tatt en prat med de fem siste redaktørene om deres opplevelser, både gode og mindre gode.
- Cecilie Liseth, nr 2 2011 – nr 1 2013
- Even I. Bolstad, nr 2 2013 – nr 1 2014
- Fanny Klang, nr 2 2014 – nr 1 2015
- Harald Lauvås Korsåsen – nr 2 2015 – nr 2 2016
- Jorun Amdam, nr 3 2016 – nr 1 2017
Noe å være stolt av
Er det noe de fem siste redaktørene er enige om så er det at de er stolte av å ha vært del av redaksjonen og at de har bidratt til å utvikle og modernisere tidsskriftet.
Cecilie Liseth startet som redaktør i 2011 og fikk en utfordring som er fjern for dagens redaksjon med seksten medlemmer: «Da jeg tok over som redaktør var vi bare en periode bare fire medlemmer i redaksjonen. Dette var minimumsgrensen for å få lov til å drive PT. At vi klarte å holde PT i live og utvide redaksjonen er nok det jeg er mest stolt over». At Cecilie fikk til å engasjere flere studenter som brant for formidling av psykologi har ført til en spennende utvikling av tidsskriftet de siste årene. Neste redaktør, Even Bolstad, forteller fra sin tid i tidsskriftet: «Vi tok opp kontakt med andre studenttidsskrifter, fornyet utseendet og vi klarte å øke omsetningen ved å blant annet selge pakkeløsninger som var rettet mot pensum». Fanny Klang fortsatte denne gode trenden når hun tok over styret i 2014: «Det jeg er mest stolt av fra min tid som redaktør er layout-oppdateringen som redaksjonen gjennomførte. Vi endret format, design og logo til en mer tidsriktig og leservennlig stil». I tillegg til en nødvendig oppdatering av det trykte tidsskriftet fokuserte Klang og neste redaktør Harald Lauvås Korsåsen på å få tidsskriftet ut på nett. Harald forteller: « Jeg er kanskje mest stolt over at vi fikk til en ny og mer aktiv nettside og nådde ut til flere. Vi klarte å publisere hyppigere, og viste oss relevante og verdige i psykologi-debatten. Dette merket vi godt når andre (og større) aviser og tidsskrift til tider ville samarbeide med oss. Jeg håper dette kan ha bidratt til et større engasjement rundt tidsskriftet, og at det nå blir sett og lest av flere». Og i januar i år fikk Jorunn Amdam æren av å sende jubileumsutgaven i trykken: «Det var veldig gøy å få bli med på utgivelsen av jubileumsnummeret. Jeg er veldig stolt over hvordan alle sto på for å få det i mål, og i tillegg at vi fikk gi det ut gratis!»
Feiring av vellykket utgivelse. I tillegg til daværende redaktør Cecilie på dette bildet er de tre neste redaktørene avbildet, uvitende om deres fremtidige roller.
Ikke bare dans på roser
Oppturer kan ikke eksistere uten nedturer og redaktørene har kjent på utfordringene av å være ansvarlig for et tidsskrift i utvikling. Alle er enige om at det var utfordrende å administrere en hel redaksjon. Harald nevner følgende: «Selv om de stort sett oppførte seg bra (*kremt*), var det en utfordring å etablere linjer for kommunikasjon, hva som skulle delegeres til hvem, og generelt om arbeidsfordeling og møteforberedelse». Even nevner at det også var utfordringer i kommunikasjonen med eiere, andre studentorganisasjoner og leverandører, før han slenger på følgende: «Det hører med til historien av vi klarte å løse de fleste problemene og tok med oss verdifull kunnskap om hvordan vi skulle forholde oss til den eksterne verden». De fleste kjenner seg også igjen i flere lange kvelder på kontoret: «Jeg må innrømme at det ble noen sene, stressede timer på kontoret på Dragvoll i siste liten før tidsskriftet fløy av gårde til trykkeriet. Det er mye som er utenfor egen kontroll når man skal publisere. Forsinkede tekster fra skribenter og datasystemer som slår seg vrang er bare noen av tingene man må forholde seg til» forteller Fanny.
Fra morsomheter til tidsskrift på ville veier
I tillegg til hardt arbeid og faglige diskusjoner har redaktørene også gode minner og samarbeid som de tenker tilbake på. Cecilie minnes tilbake til oppstarten av Psykologidagene i 2011: «Det morsomste var nok å få være med å starte opp Psykologidagen, som har vokst til Psykologidagene. Det var helt fantastisk å se hva frivillige med et stort engasjement for psykologi fikk til! Samholdet og det sosiale har vært verdt alle de rare og utfordrende episodene». Fanny nevner en av de flere tradisjonsrike temafestene som har blitt en årlig happening i redaksjonen: «En temafest skiller seg ut. Min siste fest som redaktør hadde vi temaet barnebursdag – for en herlig kveld! Vi hadde pølsebod (fikk ingenting før vi sang en sang for pølsekokerne), partyhatter og tegnet på dukene. Sjelden har jeg sett så mange (relativt) voksne mennesker med så mye barnlig glede. Det gir meg håp om at barnet inne i oss lever med oss i beste velgående». Jorun trekker også frem de sosiale sammenkomstene utenom møtevirksomheten: «Redaksjonen var en morsom og flott gjeng, og det var alltid god stemning uansett om det var over en øl på work-work eller på charterfest!»
Feiring av utgivelse.
I tillegg til disse gledene har det også vært noe fortvilelse. Even nevner følgende:
«Det desidert rareste jeg opplevde i min tid som redaktør, var at vi mistet en forsending av tidsskrifter. Trodde vi i hvert fall. Vi hadde et fast trykkeri på Sørlandet som hadde begynt å bruke et annet transportselskap. Det nye selskapet var nok ikke like kjent med NTNU og Dragvoll, men etter flere dagers skattejakt i katakombene på Dragvoll (kjelleren) ble vi redde for at vi hadde mistet alt. Det som egentlig hadde skjedd var at leverandøren la varene fra seg på et helt annet campus!». Heldigvis fant vi de trykte tidsskriftene igjen, men det skulle dessverre oppstå et skumlere forsvinningsnummer bare et par år senere som kunne ført til en brå avslutning av tidsskriftets historie. Harald forteller: «Det var i begynnelsen av høstsemesteret da jeg fortsatt var fersk redaktør. NTNU hadde over sommeren gjort noe med serverne eller IT-systemet sitt (ikke veit jeg, jeg gikk jo på Dragvoll). Da jeg logget på datamaskinen på kontoret vårt var det INGEN filer tilknyttet tidsskriftet å finne, og da jeg innså at omtrent 20 årsverk – et helt tidsskrift – kunne ha forsvunnet for godt, så jeg ikke hvordan tiden som redaktør kunne hatt en verre start. Heldigvis kunne instituttets overingeniør lokalisere alle filene i god behold kun med noen få tastetrykk. Etter dette var det sjelden noe bydde på særlig bekymring, for dette forberedte meg på det verste».
Heldigvis ble ikke dette enden på visa. Dagens redaksjon er stolte over å få være del av denne 20 år lange historien.
Og vil du vite hvordan det hele startet? Følg med neste uke for intervju med grunnlegger og første redaktør, Geir Vågen.
