Denne teksten er skrevet av Stine Nygård, som har en bachelorgrad i psykologi fra Universitetet i Tromsø.
Jørgen Flor har de siste ukene skapt store reaksjoner blant norske psykologistudenter med snakk om A- og B-psykologer og et mulig fremtidig klasseskille i fagmiljøet. Førstnevnte er i følge Flor de hjemmekjære og elite-opphengte profesjonsstudentene, og sistnevnte er de vel så prestisjejagende, dog mer eventyrlystne, studentene som tar omveien til den etterlengtede «tittelen» i utlandet.
Mine kjære fremtidige pseudo-kollegaer. Hva mer skal til for at dere skjønner at vi må ta en skikkelig vårrengjøring av psykologimiljøet i Norge? Når skal dere slutte å gjøre et fagfelt som handler om å forstå og forbedre menneskets psyke, om til tidenes mest utpsykende konkurranse? Jo, selvsagt skal det være kvalitetssikring av kliniske psykologer. Men det er da virkelig ikke det dette handler om. Psykologimiljøet i Norge er en elitistisk drittsekk, og jeg synes den fortjener en skikkelig truserøsk.
Så hvem er jeg i alt dette? Hvorfor har jeg så sterke meninger?
Hei, alle sammen! Jeg er den fremtidige master-studenten i psykologi som, etter fem år med intense studier, kan glede seg til en tittelløs tilværelse.
Faktisk er jeg kanskje til og med den fremtidige forskeren som, etter å ha fullført en doktorgrad, fremdeles ikke kan kalle seg psykolog. Og som, hvis Flor får viljen sin (slik han uttrykker den i et tidligere innlegg), også må kjempe mot profesjonsutdannede vinglepettere som søker på de stillingene jeg formelt sett er bedre kvalifisert til.
Og hei, jeg vet hva du tenker nå. «Akk, nok en sutrete masterstudent. Innser de ikke at de er irrelevante for oss? Skjønner de ikke at vi ikke kan ta en gjeng slurvete og sløve studenter, som var for dumme til å komme seg inn på profesjon, på alvor?» Å, det var ikke det dere tenkte? Virkelig? Si det til min tittelløse fremtid.
Jeg er forresten ikke den du tror. Jeg er personen som jobbet stumpen av meg for å få toppkarakterer på årsstudiet. I tillegg til dette er jeg faktisk den personen som kom inn på profesjonsstudiet, både i Tromsø og Bergen. Men jeg er også personen som takket nei til tilbudet.
Jeg skal ikke late som om jeg ikke ble lokket eller forført av en glitrende og høytstående status, samt skryterett på hvilken som helst fest. Og la oss være helt ærlig her, det er i bunn og grunn dette psykologtittelen er i samtidens Norge. Men jeg bestemte meg for å ta et valg ut i fra hvem jeg er og hva jeg egentlig vil trives best med, og da landet jeg på masterløpet og en fremtid som en bebrillet og nerdete forsker.
Studentgruppene som for øyeblikket krangler seg imellom er begge på toget mot det Flor kaller den hellige gral. Min gruppe tok bussen i stedet. Det kan være flere grunner til dette, så klart. Noen rakk kanskje ikke toget, andre hadde ikke råd til billetten, men noen syntes faktisk at det rett og slett virket kjekkere. Dessuten, i andre land pleier begge transportmidlene å komme seg frem, så det samme burde jo gjelde i moderne og fremtidsrettede Norge.
Det viser seg derimot å ikke være slik her i vårt kjære land. Dekkene til bussen punkterer et stykke unna, og setebeltene vi så ansvarsfullt tok på oss nekter å løsne. Vi kan i horisonten skimte toget som ankommer endestasjonen, men vi når ikke frem. Sorry mate. Close, but no cigar.
Og jeg mener ikke å bagatellisere at noen av togpassasjerene kanskje blir forvist til 2. klasse, og må sitte i kjipe seter og bruke lengre tid på å gå langs perrongen frem til det endelige målet. Det er så klart kjedelig å bli nedprioritert når man har betalt samme pris for billetten, nemlig blod, svette, tårer – og sporadiske nervesammenbrudd.
Men hvis begge gruppene hovedsakelig er opptatt av kvalitetssikring av fagområdet vårt, la meg foreslå at vi legger småkrangler til siden og heller tar en overordnet debatt. Denne debatten kan for eksempel handle om hva som må gjøres for at det norske psykologifeltet skal utvikle seg best mulig fremover. Noe i meg sier nemlig at å erklære full prestisjekrig ikke er den beste løsningen.
Så hva om vi forsøker å samarbeide litt? Vi er tross alt yin og yang. Puslespillbrikker. Samt andre klisjeer for å være litt forskjellige, men samtidig utfylle hverandre og skape en større helhet.
Så dere, kjære fremtidige psykologer. Hva om dere forsøker å holde på freden mellom dere? Og kanskje – hey – slipper oss kunnskapsproduserende nerder inn i vennegjengen dere så kjært kaller psykologforeningen. Til tross for harde ord og litt god, gammeldags provokasjon, håper jeg faktisk at jeg kan kalle dere kollegaer på ordentlig en dag. Dessuten. Jeg tror dere etter hvert vil innse at vi er en artig og smart gruppe med mange fun facts. Just saying.
Teksten er et bidrag til debatten om A- og B-psykologer. Les Jørgen Flors innlegg her, og andre bidrag her.
