admin

Skrevet av Elizabeth Normann

Peder Kjøs har på mange måter blitt hele Norges psykolog med populære prosjekter som TV-programmet Jeg mot Meg og podcasten Hos Peder. Podcasten Hos Peder tar lytteren med inn i terapirommet til reelle klienter og muliggjør innsikt i hvordan varierende problemer som utfordringer med intimitet og spillavhengighet arbeides med i en terapeutisk setting. TV-programmet Jeg mot Meg følger en gjeng ungdommer som er åpne om sine problemer med angst, depresjon, spiseforstyrrelser og ME, hvor vi får være med på deres hverdag via egne innspilte videoer samt prosessen av gruppeterapi. Med disse prosjektene har Peder banet vei for økt åpenhet rundt terapi og hva det faktisk innebærer. Vi tok en prat om relevante forskjeller mellom teori og praksis, misforståelser rundt terapi hos både klient og terapeut samt hva som kreves for vedvarende endring av psykiske utfordringer.

 

Peder Kjøs ble uteksaminert fra Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo i 1997, og tok doktorgrad om mekling ved samlivsbrudd i 2017. Han har bidratt med popularisering av psykologisk kunnskap i en rekke medier helt siden studietiden. Han fikk Åse Gruda Skards pris for formidlingsarbeidet i 2016.

Peder Kjøs ble uteksaminert fra Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo i 1997, og tok doktorgrad om mekling ved samlivsbrudd i 2017. Han har bidratt med popularisering av psykologisk kunnskap i en rekke medier helt siden studietiden. Han fikk Åse Gruda Skards pris for formidlingsarbeidet i 2016.

Hva overrasket deg mest med overgangen fra utdanning til praksis? Har arbeidslivet lært deg noe studiene ikke gjorde?
Min første jobb var på en rusinstitusjon, og jeg ble nok mest overrasket over hvor vanskelig det kan være å oppnå bedring i terapi. Litt naivt hadde jeg forventet at de løsningsfokuserte metodene jeg hadde lært meg skulle ha bedre effekt enn de viste seg å ha. Jeg måtte raskt lære meg at endring er mye vanskeligere og tar lengre tid enn jeg hadde trodd. Jeg skjønte at klientenes motivasjon er mye mer fragmentert og preget av ambivalens enn jeg hadde fått inntrykk av på studiet. Arbeidslivet har vist meg enda tydeligere enn studiet at terapeutens eget bidrag, som person, som medmenneske, har stor betydning – større enn de terapeutiske metodene og teknikkene.

Er det noe du har lært teoretisk som du har funnet å ikke gjelde i praksis?
Hehe, det er ett finurlig spørsmål. Det beste eksempelet er kanskje at vi på 1990-tallet var opptatt av postmodernisme og sosialkonstruksjonisme og mente at språket kunne forme virkeligheten i en veldig stor grad. I virkeligheten er verden litt mindre villig til å føye seg etter magisk språk enn vi tenkte den gangen. Det skjønte vi heldigvis fort, de fleste av oss iallfall.

Er det noe du ønsket det var mer fokus på innad det psykologiske fagfeltet?

Tja, det er vel fortsatt sånn at mange forventer at klienter har sterkere og klarere motivasjon og et tydeligere definert endringsprosjekt enn de ofte har. Det å arbeide med å analysere og vikle ut ambivalens, og det å håndtere klientenes tvil og usikkerhet, kunne nok vært enda mer vektlagt i utdanningen. I bunn og grunn handler det om å innse hvor begrenset rolle man selv og teknikkene har; alt avhenger egentlig av klienten selv, når det kommer til stykke.

Du har vært opptatt av åpenhet rundt terapi og hva det innebærer. Hva mener du er den største misforståelsen allmenheten har om terapi?
Mange klienter er redde for at de skal bli konfrontert, satt til veggs, gjennomskuet eller plukket fra hverandre. Og de får noen ganger rett, for noen terapeuter tror at dette er nyttig. Noen terapeuter føler nok at de må legitimere sin egen posisjon ved å handle mye, være autoriteter og ta styring. En beslektet, mer godartet misforståelse blant klienter går ut på at de skal få «verktøy» som de kan bruke i livet sitt. Også dette er en misforståelse de deler med mange terapeuter, som da ser det som sin jobb å dele ut disse «verktøyene». Noen ganger kan det fungere også, når det gjelder veldig oversiktlige fobier eller kommunikasjonsvansker. Men oftere trengs det mer dyptgående endring av måter å forholde seg til seg selv og andre, sin historie og sine utfordringer. Det handler mer om håndlag enn om verktøy; det hjelper ikke med en masse verktøy hvis du ikke har ett godt håndlag, som alle håndverkere vet.

face-3189805_640

Hva mener du er essensielt for vedvarende endring av psykisk problematikk? Er det noen former for terapi du mener fungerer bedre enn andre?

Det essensielle er å ta ansvar for eget liv og sine egne vansker, uansett hvor urettferdig dette kan høres. Har du vært utsatt for noe fælt, er det hardt å forholde seg til at det er din egen holdning og måte å ta med deg dette videre på som opprettholder vanskene, og at det er du selv som må forandre deg, på den ene eller andre måten. Alle terapiformer som fremmer eget ansvar og handlekraft i eget liv er effektive. Heldigvis er jo dette også essensen i de aller fleste terapiformer – derfor har også de fleste omtrent lik effekt.

Dette intervjuet, og mer til, finner du i årets siste utgave av Psykologisk Tidsskrift.