admin

Skrevet av: Ida Skar, skribent Psykologisk Tidsskrift NTNU

Navn: Geir Vågen

Stilling: Psykolog

Firma: Uteseksjonen ved barne og familietjenesten(BFT).

Redaktør i Psykologisk Tidsskrift i 1997, med i redaksjonen til 1998.

Utgaver: nr. 1, 2, 3, 4

I 1997 gikk den første utgaven av Psykologisk Tidsskrift i trykken, med Geir Vågen som redaktør. Redaksjonen bestod den gang av Øystein Hansen, Stig Larssæther, Roger Hagen, Åke Elden, Mona Sverrbo og Agnieszka Jarvoll. Med et ønske om å bidra til større engasjement i psykologimiljøet ved NTNU gikk tidsskriftet fra idé til ferdig produkt. Geir forteller om hvordan tidsskriftet ble til for 20 år siden, og om hvilke utfordringer som oppstod underveis i prosessen.

Hvem er Psykologisk Tidsskrifts første redaktør?

– Det er et stort spørsmål, med mange mulige svar. Jeg heter Geir, er psykolog, og flyttet fra Østlandet til Trondheim for å studere for mange år siden. Planen var vel ikke at jeg skulle bli her, men så giftet jeg meg med ei kvinne fra Trondheim. Vi har to barn. Jeg har alltid vært opptatt av rusproblematikk, og har jobbet mye med ungdommer. I forhold til psykologi er jeg interessert i kultur og samfunn, og er vel blant dem som finner psykologien mest interessant når den er beslektet med antropologi og sosiologi, heller enn med medisinfaget. Dette sier kanskje ikke så mye om hvem jeg er, men i hvert fall noe om faglige interesser.

Geir Vågen

Geir Vågen

Hvorfor ble PT opprettet?

– Før Psykologisk Tidsskrift fantes Psykopoliten, et tidsskrift for de som gikk hovedfag i Trondheim. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive, og pratet litt med Stig Larseter som var redaktør. Jeg tenkte å bli med i Psykopoliten, men Stig tok ideen litt videre og foreslo at vi heller startet på nytt med et mer omfattende og ambisiøst tidsskrift. Det skulle være felles både for profesjonsstudiet og hovedfag, som masterstudiet het den gangen. Slik kunne vi få med flere, og det ble en større lesekrets og nedslagsfelt. Før jeg startet på psykologi studerte jeg antropologi i Oslo, og der hadde hovedfagsstudentene en årbok med artikler som jeg syntes var en morsom presentasjon av det arbeidet de hadde gjort. Jeg så for meg at vi kunne gjøre noe tilsvarende i Trondheim. Stig og jeg ble enige om å forsøke, og fikk med oss Øystein Hansen, Roger Hagen, Agnieszka Jarvoll, Åke Elden og Mona Sverrbo.

Hva var formålet med Tidsskriftet?

– Tanken var at alle burde få sjansen til å høre om studentoppgavene. Vi kunne publisere litt av oppgavene eller skrive de om, og presentere de i en popularisert form. Det var vel et ønske om å ha noe å bidra med til psykologimiljøet. Men å få andre til å skrive om hva de holdt på med ble ikke så enkelt som vi hadde håpet på. Vi ønsket å skape en levende diskusjon rundt faget, samtidig som vi håpet på å gjøre tekstene enklere og mer oversiktlige, gjerne litt spissformulert. Og så hadde vi noen tullehistorier i de siste numrene med en sladrespalte fra instituttet. Vi hadde ingen ambisjoner om å gjøre det tungt faglig sett, dette skulle være lett tilgjengelig og lett å ta i bruk hvis man hadde lyst til å skrive noe, uten krav om referanser. Tidsskriftet har nok forandret seg ganske mye siden den gang.

Var det en lang prosess?

– Det tok mye lenger tid enn vi hadde regnet med. Spesielt det første nummeret, som vi egentlig jobbet ganske mye med, men ikke følte at vi fikk så mye ut av som sluttprodukt. Vi brukte minst et halvt år på det første nummeret. Vi ble hengende litt etter vår egen plan på fire tidsskrift i året, og prosessen tok nok litt lenger tid enn vi hadde planlagt av og til. Det gikk lettere etter hvert, og jeg tror nok også at kvaliteten ble bedre i løpet av de to årene. Vi fikk en mer satt arbeidsform, men det var nok preg av at vi skrev ganske mye selv for å få tidsskriftene ferdig. Det er også lærerikt å formidle, og den vissheten om at det du skriver kan leses av medstudenter og ansatte på universitetet forplikter på en litt annen måte enn når man sitter og mener ting i kantina. Jeg tror at det kan være en god opplæring i selvkritisk tenkning, og det er noe av det jeg syntes var fint med å jobbe med tidsskriftet. Det gav en faglig selvtillit på et vis, å våge å stå for noe og å våge å uttrykke seg. Når man deltar i tidsskriftet setter man seg i en posisjon der man legger litt press på seg selv, og det er ganske viktig for oss for å få til noe i det hele tatt- å være med på å dra noe fremover. Når man først er i prosessen kommer ideene, og jeg husker det som en kreativ periode.

Hvordan var det å være den første redaktøren?

– Det var ganske artig. Jeg snakket med mange på studiet for å få artikler, og ble kjent med mange på den måten, selv om det ble mye snakk om tekster som det ikke ble noe av. Og så fikk jeg tilbakemeldinger fra de ansatte ved universitetet. Det var gøy når jeg hadde skrevet noe som folk leste og hadde lyst til å diskutere. Det vi fikk mest tilbakemeldinger på var også de letteste tekstene på et vis, de som var mest underholdende. Jeg syntes det var givende å se på hva som kan tenne noens interesse, og det var en spennende erfaring å skulle få andre til å skape noe. Da ser man fort at andre ikke har den samme interessen for å få til dette, og det var litt læring for meg i forhold til det også- andre tenker annerledes enn meg. Å være i tidsskriftet gav andre måter å tenke fag på, vi kunne ikke bare følge pensum, men måtte se litt til siden og bli opptatt av hva man kan engasjere seg i. Det tenker jeg er ganske viktig når man går et så massivt studie som psykologi, at man ikke mister kreativiteten og tanken på at man kan skape noe med det selv.

Hva var det mest utfordrende?

– Tidsfristene tror jeg. Ellers er det en utfordring å prøve å gjøre fagstoff  underholdende,  interessant og leservennlig. Det var det som var ambisjonen vår. Å få flest mulige til å bruke tidsskriftet var også en utfordring. Det var ganske morsomt å jobbe med tekst. Vi flikket mye på tekster for å få det leservennlig, noe som slo ut på flere måter. Vi var ikke profesjonelle skribenter, men endret på tekstene og fikk ulike reaksjoner på det. Å tenke gjennom hvordan man skal gjøre den prosessen, det kunne være utfordrende. Tidsskriftet kan ikke fylles opp av ting som er ugjennomtrengelige og vanskelige. Vi fikk etter hvert  en stor trening på det siden vi skrev tekster selv og gav hverandre tilbakemeldinger. Da innser man at tekstene faktisk blir bedre når man lar andre enn seg selv gå gjennom dem.

Hva var det rareste du opplevde?

– Noen år, jeg tror det må ha vært nesten ti, etter at jeg var ferdig i PT var det en som kom bort til meg i byen og sier «var det ikke du som skrev den artikkelen om Timothy Leary?». Leary er en psykolog som var opptatt av LSD-bruk i terapi, en anerkjent og kontroversiell mann som kom på kant med amerikanske myndigheter og deres «war on drugs» politikk. Han fikk forbud mot å drive videre eksperimenter med LSD fra universitetet, men mente selv han var i ferd med å gjøre viktige oppdagelser. Han ble etter hvert etterlyst og arrestert, og ble omtalt som USAs farligste mann. Han ble fengslet, men flere av tankene fra den tiden har kommet litt tilbake igjen nå, og det stilles i dag spørsmål ved om psykedelika kan ha terapeutiske effekter. Han som tok kontakt med meg fortalte «Nei, jeg forsker på sånne ting nå, og jeg husker godt den artikkelen.» Jeg synes det var artig at han husket den artikkelen. Det var forøvrig Pål Ørjan Johannesen. Jeg tenker at det blir kjedelig om man skal utelukke alternative synspunkter fra psykologien, og dette var en av de tekstene som ble lest en del. Psykologi skal ikke bare handle om behandling, det skal være en vitenskap og vi bør ha rom for diskusjoner.

Hva er du mest stolt av å ha oppnådd i din tid som redaktør?

– Det tror jeg er at vi fikk ut et tidsskrift som fortsatt lever. At det har utviklet seg senere, og at vi la en spire til noe som fortsatt interesserer og engasjerer. Når psykologi er et så stort fag bør det ha et tidsskrift, synes jeg. Det er både riktig og viktig. Forhåpentligvis blir Psykologisk Tidsskrift lest også. En utfordring med tidsskriftverdenen som jeg kjenner den er at det kan være tidsskrift som gis ut mer for de som publiserer enn for de som skal lese det, og jeg håper ikke at det har blitt slik. Men det er nok ikke min oppgave å mene noe om hvordan det skal være i dag. Jeg synes det er flott om tidsskriftet fortsatt kan skape diskusjon fra saker som engasjerer. Det var litt håpet vårt da vi startet opp, at tidsskriftet var noe du leste fordi det ble snakket om. Jeg tror ikke at vi oppnådde det i like stor grad som vi håpet på. Allikevel var det fint å produsere noe man kan stå med i hendene, at jeg fikk være med på å lage noe. Det er kanskje ikke det som forbindes mest med å være psykolog, men jeg syntes at det var en veldig fin opplevelse. At vi jobbet sammen og fikk til et produkt.

Nå har du fått lese om oppstarten til Psykologisk Tidsskrift og kanskje du også fikk med deg dette innlegget om hva Psykologisk Tidsskrift har bydd på de siste årene? Neste uke kan du lese mer om hva som skjedde i mellomtiden. Følg med!