admin

Skrevet av Per Helge H. Larsen 

After more than a century, the social sciences are still adrift, with an enormous mass of half-digested observations, a not inconsiderable body of empirical generalizations, and a contradictory stew of ungrounded, middle-level theories expressed in a babel of incommensurate technical lexicons. This is accompanied by a growing malaise, so that the single largest trend is toward rejecting the scientific enterprise as it applies to humans. (Tooby & Cosmides, 1992, s. 23)

forest

Et behov for sammenheng

Leseren kan bli tilgitt for å tro at sitatet over er skrevet i går, men som refereringen avslører er det skrevet for over 25 år siden. Douglas T. Kenrick (2011) forteller om situasjonen i sosialpsykologien anno 1975: disiplinen var en samling av miniteorier uten noen åpenbar sammenheng dem i mellom. Noe har nok blitt bedre, men det er unektelig enkelt for en psykologistudent i dag å kjenne seg igjen i beskrivelsen. Man har gjerne en teori per fenomen (som i praksis ofte ikke er mer enn et navn: explaining by naming), og fenomenene ser ikke ut til å være strategisk utvalgt for å gi dypere forklaringer av menneskenaturen, men virker heller å være produkter av hva fagets pionérer interesserte seg for. Følgelig er eksempelvis sosialpsykologien ikke studiet av alt sosialt, men snarere mellomgruppe og innengruppe-fenomener, mellommenneskelige holdninger, fordommer, lydighet og så videre. Vi ender til slutt opp med mange frittflytende funn.

Tilstanden har nok mange årsaker. Mye av forskningen praktiseres slik at man utleder sine hypoteser eller sine forklaringer fra introspeksjon (Kurzban, 2010), mye er såkalt sunn fornuft (i den deskriptive forstanden, common sense), men det går også sport i å produsere mest mulig kontraintuitive resultater, trolig fordi forskere har mye å vinne på dette (Chambers, 2017). Man rasjonaliserer sine funn og spinner sine forklaringer ut ifra vår felles folkepsykologi, altså vår intuitive måte å forklare og predikere menneskelig atferd (Baron-Cohen, 1995). Dette betyr selvsagt ikke at tidligere forskning ignoreres eller at forklaringene tas ut av løse lufta, men de færreste har et spesifisert og teoretisk velbegrunnet underliggende rammeverk som funn tolkes ut ifra. Dette vil ofte bety at det som gjenstår av tolkning gjøres i lys av folkepsykologiske konsepter. Man må gjerne la intuisjoner generere forskningsspørsmål, men vi burde ikke lene oss på intuisjoner alene. Folkepsykologi fungerer bra for de fleste dagligdagse formål, men i vitenskap burde vi virkelig klare bedre.

Det er mye man kan si om business-as-usual-psykologi; Den kanskje mest fatale kritikken er at mye rett og slett ikke gir mening. Noe av problematikken i psykologien kan spores tilbake til sterke intuisjoner om hva det vil si å være menneske. For å ikke la seg villede av intuisjoner vi alle har, kan det være illustrerende med analogier fra andre deler av dyreriket. Dersom vi skulle forklart en bjørns omsorgsatferd ovenfor sine bjørnunger, ville vi ikke vært fornøyd med å si at hun gjør det for å forhøye selvfølelsen sin, fordi hun er glad i ungene sine eller for å fullføre sitt formål som bjørn – for å realisere seg selv (Kurzban, 2010). Vi ville forsøkt å finne ut hvorfor. Jeg applauderer en hver leser som synes dette eksempelet er til å le av, men det er omtrent akkurat dette vi aksepterer for å forklare menneskelig atferd.

Det er viktig å ha i mente skillet mellom proksimate og ultimate forklaringer. Psykologisk forskning har hittil fokusert mest på proksimate forklaringer: hva som forårsaker atferden i nåtiden, hvordan mekanismen fungerer (Confer et al., 2010). Et eksempel på en proksimat forklaring er hvorfor vi har lyst på sex: av en eller annen grunn (nevrologisk/hormonell/psykologisk) får du bare lyst på det. En ultimat forklaring, derimot, går tilbake i tid og spør om funksjon: Hvorfor eksisterer trekket? (Pinker, 2002). Her er en grov ultimat forklaring på hvorfor vi har lyst på sex: de som hadde mer lyst på sex fikk over evolusjonær tid flere barn, og spredte dermed sine gener mer enn de som ikke hadde så lyst på sex[1].

Her kommer det kritiske: dette betyr ikke at folk har sex for å spre genene sine. De fleste samleier skjer ikke fordi folk har et bevisst eller ubevisst ønske om å få barn (Pinker, 1997), men vi ville ikke vært her i dag om ikke våre formødre- og fedre hadde, av en eller annen grunn, et ønske om å ha sex. Evolusjon gir opphav til mekanismer som driver atferd, men det er ikke nødvendig at organismen har et bevisst eller ubevisst ønske om å få reprodusert seg så lenge konsekvensen av atferden over evolusjonær tid har økt sannsynligheten for reproduksjon.

Dagens psykologi står altså i stor grad fast på det proksimate nivået. Man sier gjerne at «folk gjør X for å øke sin selvtillit, sin lykkefølelse, sin følelse av kontroll» og så videre (Von Hippel & Buss, 2017). Men vi har enda ikke forklart hvorfor noen skulle ha lyst til å øke sin selvtillit i utgangspunktet. Vi har bare skjøvet problemet et hakk lenger bak i rekken av hendelser som må forklares. For å besvare hvorforspørsmålet må vi til ultimate forklaringer. Psykologer burde være interessert i ultimate forklaringer[2], ikke fordi de er mer «sanne» og privilegerte enn proksimate forklaringer[3], men fordi proksimate og ultimate forklaringer utfyller hverandre; Forklaring på det ene nivået kan informere det andre (Confer et al., 2010). Alt har sitt analysenivå, men nivåene bør i det minste være kompatible.

Illustrasjon: Miriam Billaud Feragen

Illustrasjon: Miriam Billaud Feragen

 

En grunnmur

Mye av dagens psykologi er preget av løsrevethet og adskilthet fra resten av vitenskapen. Å overse kompatibilitets-kravet har ført psykologien (og samfunnsvitenskapene) ned mange blindgater. Psykologi må både være forenelig med andre felt, men også anerkjenne at det er kausale koblinger mellom dem. Likefullt er det greit med ulike analysenivå; Man kan ikke utlede naturlig seleksjon fra kjemi, man trenger mer spesialiserte antagelser for mer begrensede felt som biologi (Cosmides, Tooby & Barkow, 1992). Dette betyr altså ikke at psykologer og andre samfunnsvitere må gi opp det de holder på med og bli biologer, men heller la seg informere av nærliggende disipliner som evolusjonsbiologi for å undersøke at påstandene er konsistente med hverandre.

Evolusjonsteori kan gi oss en grunnmur vi kan bygge resten av vitenskapen vår på. Den kan gi oss et kart som forteller oss noe om hvor vi bør lete[4]. For å illustrere dette, la oss gå tilbake til starten av replikasjonskrisen: Daryl Bem publiserer sin nå berømte artikkel om prekognisjon i 2011. Artikkelen brukte standardmetoder innenfor sosialpsykologi for å vise at fremtidige hendelser kan påvirke nåtidig atferd (Bem, 2011). Altså det samme som å si at du kan få bedre karakter på eksamen bare du går hjem og leser mer etter du har levert den inn.

Dette gir oss grovt sett to muligheter: enten (1) må vi revidere all fysikk slik vi forstår den i dag, eller (2) er det noe veldig feil med psykologisk forskning. Litt sannsynlighetstenkning sier oss at det er en overveldende sannsynlighet for det siste; psykologi må være i overenstemmelse med fysikk. På samme måte må psykologi også være i overenstemmelse med biologi og moderne evolusjonsteori. Med et slikt solid fundament er det lettere å vurdere hva vi har god grunn til å forvente å se, og hva som rett og slett ikke burde være mulig å finne. «Had Freud, for example, better understood Darwin’s theory, we might all have been spared his fruitless postulation of the death instinct.» (Daly & Wilson, 1988, s. 7). Freuds dødsinstinkt er et trekk ved mennesket som ikke engang i prinsippet kan eksistere.

Som et nyere eksempel er teorier som Terror Management Theory – dødsinstinktet revidert – bygd på utdatert tenking om evolusjonær teori. Motivasjon for å redusere dødsangst for å overleve kan ikke evolvere som et mål i seg selv. Fra et evolusjonært perspektiv er det kun viktig å overleve i den grad det fremmer reproduksjon (Buss, 1997). Det hjelper ikke at organismen overlevde lenge dersom den ikke fikk mange etterkommere som igjen kunne videreføre noen av de samme genene. Vi kan heller ikke ta for gitt den intuitive koblingen mellom død og angst. Hvorfor skulle bevissthet rundt ens død skape angst i utgangspunktet, heller enn å motivere til planlegging av ens liv eller seksuell promiskuitet (Buss, 1997)?

Med et solid fundament kan man etter hvert kanskje se en kumulativ psykologi, der viktige bidrag med god teoretisk fundering blir beholdt og bygd videre på, og svakere forskning lukes vekk – slik at man bygger færre forskningsprogram som kun leder ned blindgater.

Evolusjonspsykologi blir ofte tatt for å være en gren av psykologifaget, på lik linje med sosial-, personlighets- og kognitiv psykologi – gjerne den grenen av faget som er overdrevent opptatt av seksuell atferd, og følgelig et litt snevert felt (Cornwell et al., 2005; Winegard, Winegard & Deaner, 2014). Dette er en misforståelse. Evolusjonspsykologi er en metateori for psykologien (Buss, 1995). Snarere enn å være en egen undertype psykologi, er den et overordnet perspektiv på hele psykologien. Rammeverket er basert på moderne evolusjonsteori og informasjonsprosesserings-tilnærmingen, og gir en egen måte å tenke på som kan brukes på alle tema innenfor psykologien (Cosmides & Tooby, 1997). Evolusjonspsykologi er altså ikke en gren, men snarere selve stammen. Den gir ikke snevert fokus, men snarere en mulighet til å ikke se oss blind på trærne, men også å se skogen bak.

Samtidig som den kan gi nye innsikter, stiller den også krav. I astronomi må teorier om kosmologi være forenelige med fysikkens lover, og på samme måte må alle psykologiske modeller være forenelig med moderne evolusjonsteori (Buss & Shackelford, 1997). Om vi er interessert i å følge spørsmål om hvorfor lenger ned i kausal-rekken, så er det rett og slett ingen vei utenom evolusjonær teori (Til slutt må man også forbi evolusjonær teori, men det er nok en jobb for mer grunnleggende disipliner). Evolusjonspsykologi har gitt nye innsikter i tradisjonelle disipliner som blant annet sosialpsykologi, personlighetspsykologi, moralpsykologi, politisk psykologi, kognitiv psykologi, og ja, seksuell atferd.

composing-2391033__340

Intuisjoner om menneskelighet

Evolusjonspsykologi hadde ikke vært et godt rammeverk om den ikke kunne fortelle oss noe ut over det vi kan utlede fra common sense. Når man først har forstått rammeverket[5], kan man bruke den som en kraftig heuristikk for å gjøre nye prediksjoner, og til å organisere kunnskap på en måte som passer med det vi vet om resten av livet på jorden (Buss, 1995).

Mangel på forklaringsmodeller kan føre til at psykologiske forskere finner sammenhenger og treffer blink uten å få med seg det større bildet. For eksempel har psykologisk forskning på proksimat nivå dokumentert godt at selvtillit er viktig. Selvtillits-litteraturen utgjør kanskje den største om ett enkelttema i hele samfunnsvitenskapene (Kurzban, 2010). Men hvorfor er selvtillit viktig? For å si det litt brutalt så bryr ikke naturlig seleksjon seg om organismen føler seg bra, når bunnlinjen er differensiell reproduksjon. Selvtillit er neppe viktig som et mål i seg selv. Men selvtillit ser i stor grad ut til å avhenge av variabler som har vært viktige over evolusjonær tid, som økning eller tap av status (Buss, 1997), og derfor burde man kanskje heller tenke på selvtillit som et sosiometer, som følger med på hvor godt man står i den lokale sosiale konteksten (Kurzban, 2010).

En evolusjonær tilnærming som spør etter funksjon gjør problemer som tidligere virket kompliserte mer løselige, men den gjør også intuitivt enkle problemer mer kompliserte. Moderne evolusjonspsykologi skylder mye til William James, som poengterte at det er vanskelig for oss å se på vår natur fra et utenfra-perspektiv: «It takes…a mind debauched by learning to carry the process of making the natural seem strange, so far as to ask for the why of any instinctive human act.» (Sitert i Pinker, 1994, s. 7).  Det er unaturlig for oss å forklare våre egne «instinkter». Selvfølgelig smiler vi når vi er fornøyde, selvfølgelig er det vanskeligere å snakke foran en forsamling, selvfølgelig bryr vi oss mest om våre barn og våre nærmeste. Slik ville det nok også vært for andre dyr; deres instinkter virker rare for oss, men våre instinkter ser nok også rare ut for dem (Cosmides & Tooby, 1997).

Det sentrale her er å få det naturlige til å virke rart. Det menneskelige er

så menneskelig naturlig for oss, at vi sjelden tror det trenger forklaring. Problemet blir fort at når folkepsykologiske antagelser sniker seg inn i vitenskapen, er det vanskeligere å se hvor folkepsykologien slutter og vitenskapelig psykologi begynner.

Om motstand mot evolusjonærteori

Evolusjonsteori anvendt på andre dyr er ukontroversielt. Evolusjonsteori brukt for å forklare hvordan mennesker deler et felles opphav med nålevende aper og alt liv er også temmelig ukontroversielt. Men evolusjonsteori brukt for å forklare trekk ved menneskers sinn og atferd er derimot svært kontroversielt. Satt på spissen går det an å hevde at det finnes en parallell mellom kreasjonister og mange av dem som avfeier evolusjonspsykologi. Kreasjonister kan hevde at evolusjon bare er en teori, mens evolusjonspsykologi-skeptikere kan hevde at evolusjon bare er én teori.

Mye motstand bunner i misforståelser av både evolusjonspsykologi og evolusjonsteorien som sådan. Vi danner oss lett intuitive teorier om hvordan den biologiske verden fungerer, og har vanskelig for å kvitte oss med misforståelser med mindre disse blir eksplisitt adressert (Shtulman, 2017). Det er svært sannsynlig at du misforstår evolusjon og derfor evolusjonspsykologi (f.eks. Legare et al., 2018). Å gå gjennom alle misforståelser av evolusjonspsykologi her vil føre for langt, men dette har blitt gjort godt andre steder (se f.eks. Confer et al., 2010; Winegard et al., 2014). Robert Kurzban (2002) har oppsummert det godt:

Critics assert that evolutionary psychologists are wrong in believing behavior is genetically determined, that every aspect of the organism is an adaptation, and that discovering what is informs what ought be. Evolutionary psychologists reply that they never made any of these claims, and document places where they claim precisely the reverse. The critics then reply that evolutionary psychologists are wrong in believing behavior is genetically determined, that every aspect of the organism is an adaptation, and that discovering what is informs what should be. (s. 101)

 

Instinkter og hardwiring

Likevel kan det være verdt å gå gjennom to tilbakevendende misforståelser.

Unyansert tenkning rundt biologi sier oss at biologi og hardwiring er synonymer, og at evolusjonære tilnærminger betyr instinkter som gir rigid og ufleksibel atferd – såkalt genetisk determinisme (Buss, 1995). «Læring» og «kultur» tilbys som alternative forklaringer, og evolusjonspsykologi tas for å være arv-delen av arv og miljø (Legare et al., 2018). Men arven vår er selektert på grunn av måten den interagerer med miljøet. Evolusjonspsykologer vektlegger følgelig rollen miljøet og konteksten spiller, og er opptatt av mekanismer hvor rett funksjon avhenger av miljøfaktorer (Kurzban, 2002). Evolusjonspsykologi handler derfor ikke om arv, men om måten arv og miljø interagerer. De psykologiske mekanismene er designet for å gi kontekstavhengig atferd, og både læring og kultur forutsetter evolverte psykologiske mekanismer (Confer et al., 2010; Legare et al., 2018). Ulikt miljø gir noe ulikt resultat, og derfor hevder ikke nødvendigvis evolusjonspsykologi invarians på tvers av kulturer.

 

«Just-so» historiefortelling

Den andre tilbakevendende kritikken som skal nevnes her er at evolusjonspsykologi er ufalsifiserbart – at forskeren finner et trekk ved mennesket for så å fortelle en mer eller mindre plausibel «just-so» historie om hvordan trekket kan ha vært fordelaktig over evolusjonær historie. I følge kritikerne stopper formodentlig forskeren undersøkelsen sin her. Dersom dette stemte, ville det ikke vært rart at andre reagerte på en slik praksis. Kritikken har nok mange årsaker. En av dem er nok at kritikken blander sammen populære framstillinger av evolusjonspsykologi med slik den benyttes i den vitenskapelige litteraturen. Det finnes mange dårlige populariseringer av evolusjonspsykologi, men selv drevne forskere er i sin formidling nødt til å gå på akkord med presisjon: helt nøyaktig fremstilling blir fort for detaljert, og gir dårligere forståelse for folk flest.

Evolusjonspsykologi er imidlertid– som mye av konvensjonell psykologi – faktisk hypotesetestende, og logikken er lik slik den ellers er i vitenskap (Ketelaar & Ellis, 2000). Man utleder hypoteser generert av mellomnivåteorier innenfor den overordnede metateorien evolusjonspsykologi, for så å teste prediksjoner utledet fra hypotesene. Konkurrerende, testbare (i dette tilfellet evolusjonære) forklaringer er heller ikke et problem, men en naturlig del av vitenskap (Buss, 1995). Ettersom det er en metateori, er det ikke evolusjonspsykologi i seg selv som er en teori om hva menneskenaturen består av, men snarere mellomnivåteoriene (Buss, 1995; Buss & Shackelford, 1997). For eksempel, med hypoteser utledet fra mellomnivåteorien foreldreinvesteringsteori predikerte man det at det vil finnes en relativ kjønnsforskjell i følelsen sjalusi, noe psykologisk forskning tidligere ikke visste noe om, og heller ikke hadde noen grunn til å lete etter. Kjønnsforskjellene ble funnet, og har nå blitt replikert på tvers av kulturer (Buss, 2018; Confer et al., 2010). Daly & Wilson skrev allerede i 1988 at: «If we are good scientists, we do not merely infer the uses of some structure and sit back satisfied. Rather, we treat such inferences as hypotheses, and we try to derive further implications that will subject these hypotheses to potential disconfirmation.» (1988, s. 3) Dette har altså vært kjent i lang tid, og er formodentlig standard praksis blant evolusjonært orienterte forskere.

Det er også mulig å snu på denne kritikken. I følge kritikerne er fremgangsmåten som nevnt først funn, så evolusjonær etter-rasjonalisering. Men i den grad slik kritikk er gyldig, gjelder den ikke bare for evolusjonspsykologi. Mye av konvensjonell psykologi forteller «just-so stories» på bakgrunn av introspeksjon, sunn fornuft, eller på bakgrunn av såkalte teorier som for eksempel psykoanalyse. For å ikke bare bli pekefinger-retting forteller dette argumentet oss at vi burde ha robuste teorier og hypoteser på forhånd, noe teorier innenfor evolusjonspsykologi (kombinert med preregistrering) kan hjelpe oss med.

away-3024773_640

Den evolusjonært informerte veien videre

Det er vanskelig å gjøre generaliseringer om ny informasjon hvis ikke mulige generaliseringer blir påpekt (Shtulman, 2017). Derfor vil jeg oppfordre leseren til å tenke over at det ikke bare er eksemplene her vi må endre vår tenkning rundt, men mange andre av våre antagelser. Har vi for eksempel god grunn til å tro at mennesket er motivert til å ha konsistens mellom sine meninger? Gir det mening å snakke om et enhetlig «selv»? Er selvkontroll en begrenset ressurs sinnet vårt bruker opp? (Se Kurzban, 2010, for flere eksempler)

Vi åpnet teksten med et tilbakeblikk på tilstanden i 1975. Hvordan vil psykologien se ut etter de neste 30 årene? Vi har sjansen til å bygge en teoretisk robust, kumulativ psykologi, med solide fundament. Ettersom all psykologi burde være informert av moderne evolusjonsteori, burde det nesten ikke være noe eget som heter evolusjonspsykologi. All psykologi bør være interessant for evolusjonspsykologer, og i en forstand er all psykologi evolusjonspsykologi[6]. Noen vil innvende at dette høres imperialistisk ut, men det er neppe en radikal påstand om vi hadde sagt at biologer burde være informerte om og være i overenstemmelse med implikasjonene av evolusjonær teori. Fremover vil vi oppdage nye evolverte psykologiske adaptasjoner, og i beste fall kan vi organisere dem i en taksonomi. PsychTable er et initiativ som skal klassifisere og kategorisere foreslåtte evolverte psykologiske adaptasjoner (se https://www.psychtable.org). Initiativet skal foregå slik at man foreslår en adaptasjon for det vitenskapelige samfunnet, for så å se om forslaget passer godt nok med virkeligheten til å overleve kritikk fra andre forskere[7].

Med dette i mente er det mulig å se konturene av en ny psykologi. Noe slikt sa man også på 80-tallet, men psykologisk forskning har enda ikke høstet alle fruktene evolusjonær teori potensielt kan gi. Det følgende er nærmest obligatorisk i enhver presentasjon om temaet, men ikke alle vet at Charles Darwin (1859) pekte på psykologi i slutten av On the origin of species:

In the distant future I see open fields for far more important researches. Psychology will be based on a new foundation, that of the necessary acquirement of each mental power and capacity by gradation. Light will be thrown on the origin of man and his history. (s. 488)

Anbefalt videre lesning:

Det er naturlig at ikke alle vil være like overbevist av argumentene i denne teksten. Men jeg vil oppfordre den nysgjerrige leser til å lese videre fra den anbefalte litteraturen nedenfor (og gjerne fra hele referanselisten) for å veie argumentene og gjøre seg opp sin egen mening.

 

Buss, D.M. (1995). Evolutionary Psychology: A New Paradigm for Psychological Science. Psychological Inquiry, 6(1), 1-30.

Cosmides, L. & Tooby, J. (1997, 13.01.97). Evolutionary Psychology: A Primer. fra http://www.cep.ucsb.edu/primer.html

Confer, J.C., Easton, J.A., Fleischman, D.S., Goetz, C.D., Lewis, D.M.G., Perilloux, C. & Buss, D.M. (2010). Evolutionary Psychology: Controversies, Questions, Prospects, and Limitations. American Psychologist, 65(2), 110-126. doi:10.1037/a0018413

Kurzban, R. (2010). Why everyone (else) is a hypocrite: Evolution and the modular mind. Princeton: Princeton University Press.

Pinker, S. (2002). The Blank Slate: The Modern Denial of Human Nature. New York: Penguin Books.

 

Referanser:

Baron-Cohen, S. (1995). Mindblindness : an essay on autism and theory of mind. Cambridge, Mass: MIT Press.

Bem, D.J. (2011). Feeling the Future: Experimental Evidence for Anomalous Retroactive Influences on Cognition and Affect. Journal of Personality and Social Psychology, 100(3), 407-425. doi:10.1037/a0021524

Buss, D.M. (1995). Evolutionary Psychology: A New Paradigm for Psychological Science. Psychological Inquiry, 6(1), 1-30.

Buss, D.M. (1997). Human Social Motivation in Evolutionary Perspective: Grounding Terror Management Theory. Psychological Inquiry, 8(1), 22-26. doi:10.1207/s15327965pli0801_3

Buss, D.M. (2018). Sexual and Emotional Infidelity: Evolved Gender Differences in Jealousy Prove Robust and Replicable. Perspectives on Psychological Science, 13(2), 155-160.

Buss, D.M. & Shackelford, T.K. (1997). From Vigilance to Violence: Mate Retention Tactics in Married Couples. Journal of Personality and Social Psychology, 72(2), 346-361.

Chambers, C. (2017). The seven deadly sins of psychology : a manifesto for reforming the culture of scientific practice: Princeton University Press.

Confer, J.C., Easton, J.A., Fleischman, D.S., Goetz, C.D., Lewis, D.M.G., Perilloux, C. & Buss, D.M. (2010). Evolutionary Psychology: Controversies, Questions, Prospects, and Limitations. American Psychologist, 65(2), 110-126. doi:10.1037/a0018413

Cornwell, R.E., Palmer, C., Guinther, P.M. & Davis, H.P. (2005). Introductory Psychology Texts as a View of Sociobiology/Evolutionary Psychology’s Role in Psychology. Evolutionary Psychology, 3(1). doi:10.1177/147470490500300124

Cosmides, L. & Tooby, J. (1997, 13.01.97). Evolutionary Psychology: A Primer. fra http://www.cep.ucsb.edu/primer.html

Cosmides, L., Tooby, J. & Barkow, J.H. (1992). Evolutionary Psychology and Conceptual Integration. I J.H. Barkow, L. Cosmides & J. Tooby (red.), The Adapted Mind: Evolutionary psychology and the generation of culture. New York: Oxford Univeristy Press.

Daly, M. & Wilson, M. (1988). Homicide. New York: A. de Gruyter.

Darwin, C. (1859). On the origin of species by means of natural selection, or the preservation of favoured races in the struggle for life. London: John Murray.

Kenrick, D.T. (2011). Sex, murder, and the meaning of life: A psychologist investigates how evolution, cognition, and complexity are revolutionizing our view of human nature. New York, NY, US: Basic Books.

Ketelaar, T. & Ellis, B.J. (2000). Are Evolutionary Explanations Unfalsifiable? Evolutionary Psychology and the Lakatosian Philosophy of Science. Psychological Inquiry, 11(1), 1-21. doi:10.1207/S15327965PLI1101_01

Kurzban, R. (2002). Alas poor evolutionary psychology: Unfairly accused, unjustly condemned. Skeptic, 9, 99-101.

Kurzban, R. (2010). Why everyone (else) is a hypocrite: Evolution and the modular mind. Princeton: Princeton University Press.

Legare, C.H., Opfer, J.E., Busch, J.T.A. & Shtulman, A. (2018). A field guide for teaching evolution in the social sciences. Evolution and Human Behavior, 39(3), 257-268. doi:10.1016/j.evolhumbehav.2018.01.002

Nettle, D. (2018). Is it explanation yet? [Blog post].  Hentet fra https://www.danielnettle.org.uk/2018/04/17/hotte-13-is-it-explanation-yet/

Pinker, S. (1994). The Language Instinct. London: Penguin Books.

Pinker, S. (1997). How The Mind Works. New York: Penguin Books.

Pinker, S. (2002). The Blank Slate: The Modern Denial of Human Nature. New York: Penguin Books.

Shtulman, A. (2017). Scienceblind: Why Our Intuitive Theories About the World Are So Often Wrong. New York: Basic Books.

Tooby, J. & Cosmides, L. (1992). The psychological foundations of culture. I J.H. Barkow, L. Cosmides & J. Tooby (red.), The adapted mind: Evolutionary psychology and the generation of culture (s. 19-136). New York, NY, US: Oxford University Press.

Von Hippel, W. & Buss, D.M. (2017). Do Ideologically Driven Scientific Agendas Impede the Understanding and Acceptance of Evolutionary Principles in Social Psychology? I J.T. Crawford & L. Jussim (red.), The politics of social psychology (s. 7-25). New York: Psychology Press.

Winegard, B.M., Winegard, B.M. & Deaner, R.O. (2014). Misrepresentations of Evolutionary Psychology in Sex and Gender Textbooks. Evolutionary Psychology, 12(3). doi:10.1177/147470491401200301

 

[1] Så enkelt er det selvfølgelig ikke, og det har eksistert mange trade-offs som bidrar til å forklare hvorfor vi ikke har lyst på sex hele tiden.

[2] Strengt tatt burde man ha i mente Tinbergens fire spørsmål

[3] Se Nettle, 2018, for en god diskusjon

[4] “Psychologists should be interested in evolutionary biology for the same reason that hikers should be interested in an aerial map of unfamiliar territory that they plan to explore on foot. If they look at the map, they are much less likely to lose their way.” (Cosmides et al., 1992, s. 11)

[5] For korte introduksjoner, se Buss, 1995, eller Cosmides & Tooby, 1997

[6] Noen vil lese dette som en påstand om at alt har en funksjon og at alt har blitt selektert for. Det er det virkelig ikke.

[7] Et eller annet sted her ligger det en vits om naturlig seleksjon