Frykt som politisk redskap

Skrevet av: Aage Borchrevink,
Forfatter og seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomite. 

Denne teksten er tidligere publisert i Psykologisk tidsskrift NTNU 2015, Nr. 2 – Stress, trussel og frykt. 

 

1. Når jeg blir vi

”Det heiter ikkje: EG no lenger./ Heretter heiter det: VI,” skrev Halldis Moren Vesaas i diktet Tung tids tale, en av den norske etterkrigstidens mest leste og siterte litterære tekster. Diktet består av tretten korte linjer:

Det heiter ikkje: EG no lenger.
Heretter heiter det: VI.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di.
Alt det som bror din kan ta imot av lykka di,
må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at DU er varm!

 

Moren Vesaas formulerer hvordan kulde skaper fellesskap: ”det er mange ikring deg som frys,/ ver du eit bål, strål varme ifrå deg!”. Frosten får folk til å stå tettere sammen. Glidningen i pronomen fra entall til flertall, fra ”eg” til ”vi”, beskriver homogeniseringen som skjer under krigen. Norge trer frem. Når fienden truer, trekker den ellers fragmenterte befolkningen sammen og det nasjonale fellesskapet stiger opp fra dypet.

Én og én vil alle fryse, men kollektivet kan varme – og ”eig du lykka … må du gi”. I denne situasjonen er det ikke snakk om noe kan eller bør, du ”må” gi. Slik det er en glidning i pronomen fra entall til flertall, er det en glidning i verbene i retning imperative og bydende former. Den kollektive identiteten tar over for den individuelle, og en ny moral avfødes der fellesskapet krever at den enkelte deler på sine besittelser. Fellesskapet, gruppen, går først og kan kreve selv de høyeste ofre av sine individuelle medlemmer.

Slik taler den ”tunge tiden”, til oss og i oss. Det som gjør at ”eg” blir til ”vi” er nærværet av et ”de”, som ikke nevnes i diktet. Okkupanten. Tyskerne. Nazistene. Frosten. Frykten – man blir som kjent kald av frykt.

En lignende homogenisering oppsto etter 22. Juli. ”Hender finn hender”, skrev Moren Vesaas – i juli og august 2011 skjedde det for eksempel på vg.no der 1,4 millioner mennesker ”holdt hender” på nettet. Til og med en selv-erklært dissident som Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Christian Tybring Gjedde uttalte: ”Jeg er rørt over hvordan de rammede familiene og nasjonen Norge har stått sammen i sorgen. Jeg har sett et fellesskap jeg er stolt over å være en del av. Et fellesskap som vil hegne om demokratiet og ytringsfriheten, kjerneverdiene i det Norge jeg er så glad i.”

Angrepet 22. Juli fikk fellesskapet til å tre frem: Jeg ble til vi. Med rosetog og facebook-aksjoner ble nasjonen samlet. Kulden fra massakren og dens iskalde gjerningsmann ble temperert av varmen fra fellesskapet, der ”barm slår imot barm”. Kulden, det vi si frykten, forener.

2. Frykt som motiv

Et grunnelement i sosial mobilisering er frykt. Frykt er en usedvanlig sterk sosial kraft. Frykt får folk til å trekke sammen og kan være et motiv for politisk handling.  ”Stater går til krig på grunn av frykt, interesser eller ære”, skrev den athenske historikeren Thukydid for 2400 år siden i Historien om Peleponneskrigen. Thukydid beskrev den voldsomme konflikten mellom Athen og Sparta på slutten av firehundretallet før Kristus, og Peleponneskrigen handler kanskje mest om koblingen mellom frykt, makt og krig. Poenget til Thukydid var at frykt kan motivere fellesskap til å begå ekstreme handlinger: Sparta startet krigen av frykt for Athens voksende makt.

Thukydid skiller mellom frykt og interesser. Mens interesser betegner rasjonelle mål, er frykt ikke nødvendigvis rasjonell, og den kan resultere i irrasjonelle og selvdestruktive handlinger. Spartas krigserklæring var irrasjonell i og med at Athen disponerte større ressurser. Når Sparta likevel vant krigen, var det fordi athenerne oppførte seg irrasjonelt og skuslet bort seieren. Historikeren Thukydid tematiserer hvordan frykt arter seg i sosiale sammenhenger, beskriver fellesskap som både preges av og handler ut fra frykt, og som i denne prosessen skaper mer frykt som igjen utløser den nesten fullstendige ødeleggelsen av store deler av gresk sivilisasjon og bereder grunnen for økt persisk makt over de greske bystatene langs Middelhavet.

Verden har forandret seg på to og at halvt tusen år, men frykt er fremdeles en voldsomt sterk sosial kraft. Gjennom mer enn tyve års arbeide i menneskerettighetsbevegelsen i Europa, har jeg sett på nært hold hvordan frykt kan anvendes som redskap i vidt forskjellige politiske tradisjoner, i forskjellige sosialnivåer og til mange forskjellige formål: I krig og fred, ut fra overbevisning eller kynisme. I denne artikkelen vil jeg ta for meg et par tekster som beskriver hvordan frykt kan anvendes av politiske ledere i både demokratiske stater (USA) og autoritære stater (dagens Russland).

Det er lenge siden jeg studerte psykologi, men jeg husker jeg savnet grundigere sosialpsykologiske studier av frykt og politikk i forlengelsen av arbeidet til Stanley Milgram og Solomon Asch. Jeg registrerer at en del har skjedd i USA på totusentallet, som en respons på George W. Bush’s krig mot terror (blant annet flere artikler av Alice Locicero om hvordan økt frykt for terror korrelerer med ukritisk støtte til myndighetene), men da jeg ble invitert til å skrive for Psykologisk Tidsskrift, tenkte jeg å bruke anledningen til å oppfordre kommende forskere til å studere feltet frykt og politikk – fordi psykologi har mye å tilføre studiet av politikk og konflikt.

3. Rasjonell, irrasjonell og manipulert frykt

Både den tyske okkupasjonen og angrepet 22. juli handlet om sjokk og frykt forårsaket av reelle konflikter og faktiske ofre. Homogeniseringen som oppsto var bred, tilsynelatende spontan og uttrykk for en høy grad av sosial kapital – altså tillit mellom folk, en følelse av at ”herd stør herd” i det norske fellesskapet. Begge situasjonene kan i grove trekk beskrives som utslag av ”rasjonell frykt”, selv om det faktiske angrepet 22. juli ble utført av en enslig person og overhodet ikke innebar den samme faren for liv og samfunnsorden som det tyske angrepet. Men det går også an å tenke seg at denne typen fellesskap i noen grad kan skapes eller manipuleres ved at politiske ledere fremstiller en fiktiv fiende eller overdriver en reell trussel. Frykt kan for eksempel få folk til å akseptere autoritære ledere, jf forskningen til Locicero nevnt over.

Frykt fører folk sammen, blant annet ved at det får folk til å tenke i store og enkle kategorier som ”vi” og ”de”. At kategorier er store og enkle betyr ikke at de er feil: Gjennom historien har det vært mange eksempler der grupper står mot hverandre og frykten for den andre er høyst reell. Men eksemplene på det motsatte er også mange, særlig i samfunn der myndighetene kontrollerer offentligheten. Frykten for jødene ble manipulert, utnyttet og til dels skapt av Hitler. I Nord-Korea virker det som regimet lykkes i å skape omfattende frykt for USA og Japan i befolkningen, mens landets egne lederes ansvar for sult, undertrykkelse, fattigdom og slaveri ikke er tema. Ved å anvende frykt kan en leder, selv i et demokratisk samfunn med ytringsfrihet, tilsynelatende få støtte til politikk som på vesentlige områder er i mot fellesskapets interesser.

Frykt er dermed et nyttig redskap som kan skape et fellesskap og samle det under en leder. Frykt kan også få et fellesskapet til å begå heroiske, radikale, til og med forferdelige handlinger. Individer kan ofre seg for fellesskapet, slik japanske selvmordspiloter ofret livet i kampen mot den amerikanske overmakten. Folkemordet i Bosnia på muslimene i Bosnia ble delvis legitimert med at det var ”oss eller dem”; de serbiske lederne understreket at det var planlagt folkemord mot serberne, at krigen handlet om det serbiske folks overlevelse og at det derfor var forsvarlig og riktig å begå etnisk rensing. Det serbiske vitenskapsakademiet skrev et berømt memorandum i 1986, som ble en slags kjernetekst for serbiske nasjonalister i årene etterpå, der de sa at serberne ble utsatt for et «folkemord».[1]

Under den etniske rensingen i 1992 (da brorparten av forbrytelsene i Bosnia ble begått), drepte serbiske styrker titusenvis av mennesker, og begrunnet det i nødverge: Det skjedde for å forhindre et folkemord på dem selv. Å massakrere bakbundne menn ved Srebrenica ble rettferdiggjort både som hevn for tyrkernes massakrer mot serbere på begynnelsen av attenhundretallet og som et grusomt, men nødvendig tiltak for å sikre serbisk kontroll over serbisk land.[2]

4. Den paranoide stil i amerikansk politikk

I 1964 skrev den amerikanske statsviteren Richard Hofstadter en artikkel i Harper’s Magazine som het ”The Paranoid Style in American Politics”.[3] Året etter utga han en bok med samme tittel. Essayet er blitt stående som et av de mest innflytelsesrike forsøk på å beskrive fryktens politikk og populistiske appell gjennom amerikansk historie. Selv om Hofstadters anliggende er amerikansk politikk, med dens særegne tradisjoner og historie, åpner essayet hans for en bredere forståelse av hvordan frykt kan anvendes av politiske ledere.

Essayet er ofte beskrevet som et angrep på et ytre høyre i amerikansk politikk, og som en del av ”kulturkrigen” i USA på sekstitallet, da skillet mellom de liberale og progressive kreftene i USA og de sosialt konservative og religiøse motpolene ble avgrunnsdypt i spørsmålet om Vietnamkrigen og borgerrettighetsbevegelsen. Selv om utgangspunktet for essayet var presidentvalget i 1964, da den erkekonservative Barry Goldwater var republikanernes kandidat, er Hofstadters anliggende ikke egentlig å patologisere høyresiden, men å beskrive:

”En stil og et sinnelag som er alt annen nytt og ikke nødvendigvis ytre høyreorientert. Jeg kaller det den paranoide stil rett og slett fordi intet annet ord på tilsvarende vis er dekkende for den stemningen av opphetet overdrivelse, mistenksomhet og konspirative fantasier som jeg tenker på. Jeg bruker ikke begrepet ”paranoid stil” i klinisk forstand, men låner det kliniske uttrykket til annet bruk. Jeg har verken kompetanse eller målsetning om å klassifisere personer fra nåtid og fortid som regelrett sprø. Faktisk ville forestillingen om en paranoid stil ha liten nytte i dag og begrenset historisk verdi om den bare skulle betegne personer med alvorlig forstyrrete sinn. Det er bruken av paranoide uttrykksmåter av personer som er mer eller mindre normale som gjør fenomenet betydningsfullt.”

Hofstadter skiller altså mellom paranoia som patologi og som en form for ”stil” som anvendes av ”mer eller mindre normale” personer. Det er denne formen for maktpolitisk anvendelse av paranoide forestillinger som gjør stilen interessant. Bruken av begrepet paranoid er bevisst nedlatende, skriver Hofstadter, fordi ”den paranoide stil er nærere beslektet med dårlige enn med gode saker … (og) ofte forbundet med bevegelser drevet av mistenksomhet og misnøye.”

Hofstadter siterer deretter en rekke konspirative og innflytelsesrike bevegelser og tenkere i amerikansk åndsliv fra anti-frimurerbevegelsen rundt 1800, via anti-jesuittisme (et syn som også fant klangbunn i den norske Grunnloven), anti-katolisisme, til troen på en internasjonal konspirasjon sentrert rundt gull-spekulasjon, og frem til etterkrigstidens ytre høyreside, som gjennom senator Joseph McCarthy fikk stort gjennomslag i Washington. Hofstadter skildrer hvordan den paranoide stil med jevne mellomrom inntar mainstream, og blir dominerende i amerikansk politikk.

McCarthys kommunistjakt under den kalde krigen på femtitallet er kanskje det klareste eksempelet på hvordan frykten rår blant amerikanske makthavere, men langt fra den eneste. Også etter Hofstadters essay har den paranoide stil dukket opp, og reaktualisert hans studie av den. Retorikken fra det hvite hus under president George W. Bush’s krig mot terror femti år senere fikk blant annet den gamle britiske spionen og krimforfatteren John Le Carre til å utbryte: ”America has entered one of its periods of historic madness, but this is the worst I can remember.”

5. Fiendens tre-enighet

Et typisk eksempel på McCarthys paranoide stil er denne talen fra 1951:

”Hvordan kan vi forklare dagens situasjon uten å tro at menn høyt oppe i myndighetsorganene samler seg for å utlevere oss til katastrofen? Dette må være resultatet av en konspirasjon på et nivå som langt overgår andre slike fenomener gjennom menneskets historie. En ondskapsfull konspirasjon så nattsvart, at når den avsløres, vil dens ledere for evighet forbannes av alle ærlige menn.”

McCarthys skyteskive var den amerikanske utenriksministeren George C. Marshall, kjent fra Marshall-hjelpen som brakte Vest-Europa på økonomisk fote etter krigens ødeleggelser. Ikke bare Vest-Tyskland og Frankrike, men også Norge fikk massiv støtte til å bygge opp sine respektive velferdsstater. I følge McCarthy  var Marshalls politikk et knefall for kommunismen:

”Hvordan kan vi forstå denne kjeden av beslutninger og handlinger som til sammen utgjør nederlagets strategi? Ikke som utslag av inkompetanse … for sannsynlighetslovene ville sørge for at i alle fall noen av beslutningene ville tjene nasjonens interesse.”

Den paranoide talsmann uttrykker seg i apokalyptiske vendinger, ifølge Hofstadter. Ondt står mot godt og verden er i ferd med å gå under på grunn av et forræderi og en ondskap som kun talsmannen og noen få andre er i stand til å se. Det er vi ”ærlige menn” mot de, den ondskapsfulle konspirasjonen. Siden fienden er fullstendig ond, må han knuses fullstendig, og dette medfører at den paranoide talsmann stiller seg fullstendig urealistiske mål og som konsekvens blir konstant frustrert. Selv delvise seire, slik McCarthy hadde mange av, bidrar bare til talsmannens (muligens kultiverte) følelse av maktesløshet og overbeviser ham igjen om fiendens fryktinngytende makt. Hofstadter er opptatt av hvordan den paranoide stil maler fanden – fienden – på veggen:

”Fienden er tydelig tegnet: han er den perfekte utgave av ondskap, en amoralsk supermann – skummel, mektig, grusom, sensuell og glad i luksus. I motsetning til oss andre, er ikke fienden viklet inn i historiens enorme prosesser, eller en konsekvens av sin fortid, sine drifter og begrensinger. Han skaper selv historiens prosesser, eller forsøker å manipulere historiens gang på ondskapsfullt vis. Han skaper kriser, forårsaker panikk på børsene, starter depresjoner og produserer katastrofer, og etterpå tar han behag i eller suger fortjeneste av elendigheten han har skapt. Den paranoide fortolkningen av historie er ekstremt personlig: viktige begivenheter skyldes ikke historiens kompliserte gang, men individers onde vilje. Vanligvis har fienden et effektivt maktmiddel: han kontrollerer pressen, han har uuttømmelige ressurser, han har hemmelige måter å påvirke sinnene på (hjernevasking) eller måter å forføre dem på (den katolske kirkes skriftemål).”

Selv om Hofstadter understreker at han ikke er psykiatrisk fagmann eller psykolog, er hans beskrivelse av den paranoide stil influert av psykoanalytiske begreper. Blant annet ser han et element av projeksjon i bildet av den allmektige fienden:

”Det er vanskelig ikke å konkludere med at denne fienden i mange henseende er en projeksjon av selvet: Både ideelle og uakseptable deler av selvet attribueres til ham … den seksuelle frihet som ofte tilskrives fienden, hans mangel på moralske skrupler, hans svært effektive teknikker for å tilfredsstille sine drifter, gir tilhengerne av den paranoide stil en mulighet til å projisere og uttrykke fortrengte deler av sine egen psyke.”

Hofstadter lot kanskje sitt anti-puritanske sinnelag løpe av gårde innimellom. Man kan også innvende at anvendelsen av psykoanalytiske begreper på det som i realiteten er massebevegelser, og større sosiale fenomener og politiske formasjoner, kan virke spekulativ (og nærmest grandios). På den annen side utgjør belegget han finner i McCarthys og andres egne ord ganske overbevisende dokumentasjon.

I den amerikanske paranoide tradisjonen, slik Hofstadter beskriver den, kan man si at fienden består av en slags konspirasjonens treenighet: En ond utenlandsk makt (England, frimurerne, den katolske kirke, kommunismen, Sovjetunionen, Osama bin Laden), medløpere ”høyt oppe i myndighetsorganene” (mistro mot føderale myndigheter har vært en tendens i de forente staters paranoide tenkning i alle fall siden den amerikanske borgerkrigen) og en upålitelig minoritet (katolikker, svarte, irer, italienere, jøder).

Som vi skal se er fiendens tre-enighet noe som gjenfinnes også i andre tradisjoner enn den amerikanske, og McCarthys fokus på den indre fiende, forræderne i blant oss, er noe som finner gjenklang. (Jevnfør Anders Behring Breiviks begrunnelse av hvorfor han angrep myndighetene og AUF, i stedet for muslimene han mente kristne europeere befinner seg i borgerkrig med. Har du en lekkasje på badet, skrev Breivik, begynner du ikke med å tørke gulvet. Det første du gjør er å tette hullet.)

Konsekvensene av den paranoide stil er å skape uforsonlige konflikter (ettersom fienden er totalt ond, er kompromiss ikke tenkbart) og å isolere USA fra omverdenen, ved å legge murer omkring landet og sende ut militære straffeekspedisjoner mot fiendens eget territorium. Alminnelige borgerrettigheter kan settes ut av spill i unntakstilstanden som råder, og makt sentreres i spesialorganer, som for eksempel McCarthys kommunistjagende komité for uamerikanske aktiviteter i Senatet.

6. Russlands postmoderne diktatur

Hvis vi forlater Hofstadters paranoide Washington, spoler 50 år frem, setter oss på flyet og setter kurs tjue breddegrader nordover og åtte tidssoner østover, havner vi i Russland. Nærmere bestemt i nærheten av Europas nest største by, Moskva. Når du flyr inn mot den russiske hovedstaden om natten, er skinnet så sterkt at stjernene blekner. Lysene fra konsentriske ringveier legger seg om Kreml som lagene i en løk. Den gamle borgen, der Vladimir Putin har sitt presidentkontor, har historisk sett vært det dominerende sentrum, ikke bare i Moskva, men i hele det russiske samfunnet.

Hvis du vender oppmerksomheten mot boken i fanget ditt, og den boken er The Surreal Heart of Russia: Nothing is True and Everything is Possible fra 2014 av den britiske journalisten Peter Pomerantsev, skjønner du at den russiske løken er bygget rundt en slags paradoksal kjerne. I årene 2001 til 2011 jobbet Pomerantsev for russiske tv-kanaler, og boken hans handler mye om hvordan tv er grunnlaget for Kremls makt.

Dagens Russland er på mange grunnleggende måter ulikt USA (og Norge). Her finnes det ikke reelle valg. Det finnes ingen fri presse av betydning (det finnes fremdeles seriøs og kritisk journalistikk, men den har et relativt lite publikum). Parlamentet og domstolene er underlagt Kreml, og er ikke uavhengige institusjoner. Russland er på papiret en føderasjon, men republikkene er i realiteten styrt fra Moskva, slik de var i sovjetisk tid. Noen steder ligner virkeligheten mer på føydalisme enn på grunnlovsstyrt rettsstat (for eksempel i Tsjetsjenia i Nord-Kaukasus). Økonomien er i prinsippet åpen, men i realiteten er alle de rike forretningsmennene i landet avhengige av Kremls velsignelse.

Oljepengene flommer inn over Moskva, hoper seg opp i enkelte lommebøker og antar bisarre former i byens uteliv og kunstverden: Russland er den rene kapitalisme. I november 2014 utga Reuters en serie artikler om russisk elitekorrupsjon. Grovt sett kontrollerer en elite på noen tusen mennesker størstedelen av Russlands ressurser. Den amerikanske økonomen Karen Dawisha anslår i boken Putin’s Kleptocracy fra 2014 at 110 personer kontrollerer 35% av Russlands enorme formue. De store statlige prosjektene som iverksettes, innebærer en mulighet til å plyndre budsjettet. Sotsji OL skal angivelig ha kostet 50 milliarder dollar. Boris Nemtsov, opposisjonspolitikeren som ble skutt og drept 27. februar 2015, hevdet å kunne dokumentere at over halvparten av disse pengene ble stjålet.

Arven fra imperietradisjonen, krig og diktatur blir kanskje enda tyngre å bære når det knapt finnes rom for å diskutere den. Nye skolebøker utarbeides for å skape patriotisk sinnelag, ofte på bekostning av en sannferdig gjengivelse av russisk historie. Over det hele troner mannen som gjeninnførte vertikalen i den russiske stat (og samtidig har begått et langsomt kupp mot den russiske grunnloven fra 1993): President Vladimir Putin, som har ledet landet siden 1999.

Frykt har hele tiden vært en nøkkelingrediens i oppskriften Putin har anvendt for å sikre seg kontroll. Det viktigste instrumentet han har brukt har vært TV. ”I et land med ni tidssoner, som dekker en sjettedel av jordens landmasse,” skriver Pomerantsev, ”er TV kraften som styrer og binder landet sammen. TV er det sentrale instrumentet i en ny autoritær stat som er langt mer utspekulert enn utgavene fra det tyvende århundre. Som TV-produsent havnet jeg i sentrum av maskineriet.”

Pomerantsev skildrer propaganda slik den ser ut fra innsiden og forteller om uskrevne regler i russisk fjernsyn. ”Alle vet at det ikke vil bli politikk på ordentlig,” sier en berømt TV-reporter, ”men likevel må vi gi seerne våre en følelse av at ting skjer … Politikk må oppleves som … som en film!” Politikk er et tablå der frådende nasjonalister på den ene siden og hummerrøde kommunister på den andre, får presidenten til å fremstå som det rasjonelle alternativet.

Thrilleraktige ”dokumentarer” avslører at islamistiske opprørere fra Tsjetsjenia voldtar, doper, hjernevasker og fjernstyrer kvinnelige selvmordsbombere, såkalte sorte enker, med støtte fra menneskerettsgrupper og vestlige etterretning. Det er TVs jobb å fortelle historiene Kreml ønsker å spre, viser Pomerantsev, og de handler ofte om fienden. Bare en sterk hånd kan verne russerne mot kaos, lyder budskapet.

Mens Sovjetunionen var et moderne diktatur fundert på kommunistisk ideologi er det nye Russland en postmoderne autoritær stat som baserer seg på en jevn flom av historier og bilder, ofte innbyrdes motstridende, som er myntet på forskjellige grupper i det russiske samfunnet og utlandet. Anti-amerikanisme for den europeiske venstresiden; homofobi og EU-motstand til den europeiske høyresiden. Sovjetnostalgi til pensjonistene; reform til de unge og utdannete; den ortodokse kirke til de sosialkonservative; stabilitet og pragmatisme til den store delen av befolkningen som utgjør det vi kan kalle for presidentens flertall.

7. Frykt som skalkeskjul

Det kan virke som om russere flest vet og anerkjenner at korrupsjonen utgjør et betydelig problem, likevel forblir Putin ekstremt populær, skal man tro meningsmålingene. 76 prosent av russere oppga at de var bekymret over elitekorrupsjon i februar 2015, likevel hadde 73 prosent et positivt syn på president Putin i mars. Gjennomgående har Putin støtte fra mellom 60 til skyhøye 85 prosent de siste årene (i forbindelse med okkupasjonen av Krim og krigen i Øst-Ukraina gikk Putins popularitet til himmels).

Det hefter en del spørsmål rundt meningsmålinger i autoritære stater uten ytringsfrihet, men likevel tyder alt på at det finnes et presidentens flertall. Selv om regimet anses for gjennomkorrupt har det relativt stor støtte – blant annet fordi Putin angivelig står opp mot Russlands fiender i for eksempel Ukraina. Igjen: Frykt er nøkkelen til Putins popularitet.

Pomerantsev viser hvordan Kremls tv-kanaler maler fienden på veggen: Det homofile vesten som vil ”tvinge Russland i kne” og de ”sjakaliserende” (et av Putins nyord) russerne som protesterer. Så sent som i 2005 hadde omtrent to tredjedeler av russerne et positivt syn på USA og EU. I dag er over 70 prosent negative til Vesten og 32 prosent tror at USA planlegger et militært angrep. I stedet for å forby sosiale medier eller å stenge Internett, har russiske myndigheter utviklet sofistikerte metoder for å forsøke å styre samtalene som utspiller seg i det virtuelle rommet.

Krigen i Ukrainia er for Pomerantsev bare nok en front i kampen for å kontrollere fortellingen, bygge presidentens flertall og beskytte det oligarkiske systemet i Russland. I forbindelse med krigen ble russiske sosiale medier oversvømt med bilder av lik av barn som angivelig var drept av ukrainske fascister trent av NATO. Ukrainske faktasjekkere kunne ofte påvise at bildene var falske, hentet fra andre steder og andre kriger. På statlig tv dukket gråtende koner fra landsbyer i konfliktområdet opp og fortalte at ukrainske nasjonalister banket opp russere. Det pussige var bare at de samme konene dukket opp igjen noen uker senere med tilsvarende historier fra andre landsbyer. Det var antagelig skuespillere, og historiene deres fiksjon.

Etter at et malaysisk fly ble skutt ned over det østlige Ukrainia i fjor sommer, tok de russisk-støttete opprørerne først ansvar for nedskytningen. Men da det ble klart at det var et passasjerfly og ikke et ukrainsk militærfly, endret de raskt historien og en rekke nyheter dukket opp i russiske medier. En teori var at flyet var fullt av lik, en annen at NATO skjøt ned flyet fordi de trodde Putin satt i det. Så dukket det opp en twitterkonto til en flygeleder som hevdet at flyet hadde blitt forfulgt og skutt ned av ukrainske jagerfly. Faktasjekkere klarte aldri å finne ut om den twitrende flygelederen eksisterte i virkeligheten.

Den grunnleggende historien for det hjemlige publikummet lyder som en repetisjon av andre verdenskrig (befolkingen har vokst opp med fortellingen om Den store fedrelandskrigen), med en ny rollebesetning. NATO er Hitler, Ukraina og andre nabostater er fascistiske overløpere, men under ledelse av en sterk leder, forsvarer Russland seg mot et aggressivt Vesten og lumske naboer. Den sterke lederen er ikke Stalin denne gang, men Putin – likevel er historien påfallende lik. Frykt. Fiender. Den sterke hånd.

Også i den russiske paranoide stil gjenfinner vi fiendens tre-enighet. Den utenlandske fare støttes av den femte kolonnen, det vil si opposisjonspolitikere, menneskerettighetsaktivister (som offisielt stemples som ”utenlandske agenter”) og andre regimekritikere. Og utlendingene er dessuten i allianse med en foraktet minoritet: De homofile (ikke jødene denne gangen). På statlig TV omtales Europa som ”gay-ropa”. Rettighetskamp beskrives som homofil propaganda, som er forbudt med lov.

Fra Pomerantsevs bok kjenner jeg også igjen de redaksjonelle valgene til russisk TV. Da jeg skrev bok om Tsjetsjenia dokumenterte jeg grove forbrytelser begått av russiske statstjenestemenn. Store russiske medier var uinteressert. Da jeg ga ut bok om terrorangrepene 22. juli ble jeg derimot intervjuet av de største TV-kanalene. Barnemishandling og terror i Vesten er blant Kremls favorittfortellinger og min bok passet rett inn. En av TV-kanalene hadde skrevet ned svarene jeg skulle komme med under intervjuet. Da jeg nektet å lese dem opp, og forklarte at jeg ikke oppfattet høytlesing som et intervju, tryglet journalisten: ”Vær så snill! Det blir så mye enklere slik!”

8. Angrepet på sannheten

I juni 2015 ble det avdekket at myndighetene ansetter hundrevis av mennesker (i hvert fall) for å skrive kommentarer og meldinger på sosiale medier til støtte for myndighetene. En såkalt troll-fabrikk ble avslørt i Sankt Petersburg, men er antagelig bare del av innsatsen russiske myndigheter legger ned i det virtuelle rom. Mange års propaganda (og særlig det siste årets dekning av Ukraina-krigen) har sin effekt på en befolkning som i følge meningsmålingene føler seg stadig mer utsatt og engstelig. Den russiske paranoide stil får enda større konsekvenser enn den amerikanske: I Russland finnes det ingen institusjonell motvekt eller reell ytringsfrihet. Myndighetene puster liv i frykten når det trengs, og forsøker å kontrollere flammen de tenner, slik at den ikke tar overhånd.

Propagandaen er til tider så ekstravagant at den tilsynelatende underminerer seg selv. Likevel fungerer den i den forstand at den skaper usikkerhet og forvirring: Er det sant at ukrainerne er fascister? TV-stasjonen Russia Today gjengir pussige konspirasjonsteorier som at Syriakrigen ble planlagt av USA på nittitallet, og at Ebola-epidemien var styrt fra Washington, og har som budskap at objektiv journalistikk ikke finnes. Det er sant, på et vis, men i RTs tolkning betyr det tilsynelatende at sannhet ikke finnes på noe nivå: alt er bare versjoner, og ingen mer gyldig enn andre. Fakta finnes ikke, bare ”fakta”.

Det er selve begrepene sannhet og fakta som er under angrep i Russlands krig om å beherske det Kremls begrepsdannere kaller ”psykosfæren” og som liberale tenkere i sin tid kalte offentligheten.  Informasjonssamfunnet mangler redaktører, det kan være vanskelig  å skille mellom god og dårlig informasjon og da er tiden inne til å spre historier. Konsekvensen er at troen konspirasjonsteorier sprer seg i de europeiske befolkningene. En nylig utgitt rapport med tittelen ”The Conspiratorial Mindset in an Age of Transition”, utarbeidet av en gruppe europeiske forskere, tok for seg konspirasjonskulturer I flere europeiske land, og konkluderte med at: “(the) current period of transition in Europe has resulted in increased uncertainty about collective identities and a perceived loss of control. These are in turn the ideal conditions for the proliferation of conspiracy theories.”

Det kan dermed virke som om frykten har gode kår i våre dager: informasjonsflom, globalisering, store selskaper og mektige stater kan alle på forskjellige måter bidra til å skape den usikkerheten som i sin tur kan føre til økt frykt. Så på et vis står vi i samme politiske og sosialpsykologiske situasjon som den Thukydid beskrev for to og et halvt tusen år siden. Frykt, interesser eller ære – og størst blant dem er frykten. Det er verdt å studere nærmere, ikke minst med utgangspunkt i faget psykologi.

 

Referanser: 

[1] Tim Judah, The Serbs, Yale University Press 2000, s. 4.

[2] «People are not little stones, or keys in someone’s pocket, that can be moved from one place to another just like that…. Therefore, we cannot precisely arrange for only Serbs to stay in one part of the country while removing others painlessly. I do not know how Mr. Krajišnik and Mr. Karadžić will explain that to the world. That is genocide,» uttalte den nå folkemordssiktede general Ratko Mladic i det bosnisk-serbiske parlamentet, http://www.bosnia.org.uk/news/news_body.cfm?newsid=2229.

[3] http://harpers.org/archive/1964/11/the-paranoid-style-in-american-politics/. Sitatene her er oversatt av meg.