Over 100 000 flyktninger har ankommet Lesvos hittil i år. Mange av dem har opplevd traumatiske krigssituasjoner. Men da Katrin Glatz Brubakk skulle få tak i psykologer som jobbet på øya, fant hun bare én. Katrin er selv barnepsykolog og har brukt de siste feriene sine til å reise ned for å hjelpe dem som overlever den farefulle ferden til Lesvos, og nå vil hun starte et prosjekt der psykologistudenter skal gi psykisk hjelp til flyktningbarn og foreldrene deres.
Katrin Glatz Brubakk
Katrin forteller at sist gang hun var på Lesvos fant hun plutselig et nøkkelknippe liggende på bakken mens hun jobbet med å ta i mot flyktningene. Hun ropte ut for å finne ut hvem det var sitt, men ingen svarte. Da en mann til slutt meldte seg, sa han at han ikke skulle ha dem. Katrin spurte ham hvorfor, og han sa at nøklene tilhørte huset hans i Damaskus, som nå var blitt knust av bomber. Nøklene var til livet som lå bak ham.
De fleste av flyktningene er bare på Lesvos i noen få dager før de fortsetter reisen nordover i Europa. Men Katrin sier at måten de blir møtt på og den hjelpen de får i disse dagene kan utgjøre en viktig forskjell:
– Det er mange hjelpearbeidere og frivillige på Lesvos nå, men få av dem er fagfolk. Leger og sykepleiere er det alltids, men knapt noen er psykologer. Og ingen av de som jobber med barna har bakgrunn fra psykologi. Det er dette jeg vil gjøre noe med. Drømmen min er å få til en turnusordning der to og to studenter reiser ned og er der to uker av gangen. Med den kompetansen de har kan de identifisere de mest sårbare barna og gi dem ekstra oppfølging.
På et hotell i landsbyen Moria har Katrin startet et tilbud for familier med behov for mer hjelp. Der er det et lekerom hvor Katrin og de andre er for å leke med barna, gi dem omsorg og i tillegg la foreldrene få en pause de sårt trenger. Det er her, samt i et lignende barnetelt i leiren ved Moria, Katrin har tenkt at psykologistudentene skal være.
– Tanken er at barna skal få et friområde der de kan leke seg. Vi kan gi barna en pause fra all bekymring og alt de går og tenker på, bare ved å få lov til å leke. Bare ved å få lov til å være barn. Vi vet at traumatiserte barn mister evnen til å leke – de blir så opptatt i sitt eget kaos at de ikke greier det. Så om vi greier å hente dem ut av det og begynne å leke igjen, så får du barna inn i et nytt og sunnere utviklingsspor.
Hvordan går dere frem for å gi psykisk hjelp i en så krevende situasjon?
– Det mest krevende er at vi ser dem så kort. Vi skulle gjerne hatt dem litt lenger. Men vi må bare gjøre det beste ut av det. I tillegg til å leke med og gi omsorg til barna skal vi gi veiledning til foreldrene om hvordan de møter traumatiserte barn. Det som er særlig viktig er at foreldrene forstår at det ikke gjør ting verre å snakke om det som har skjedd. Mange tror at hvis man ikke snakker om det som er vanskelig og trist så glemmer barnet det, og så er problemet løst. Når de får vite at dette ikke er det beste så møter de det på en helt annen måte, og det utgjør en forskjell.
Hvilke tegn på psykiske vansker er det dere vanligvis ser på barna?
– Det kan være at de er veldig urolige, blir redd for ingenting, skvetter av høye lyder og lignende ting. Små assosiasjoner kan gjøre at de gjenopplever traumet de har hatt, så det gjør at de unngår alt som kan minne dem om det. Det vi kan gjøre da er å gi barna øyeblikk av å bli sett og ivaretatt. Jeg ser det litt som at man får gitt dem en vitaminpille. Og denne vitaminpillen løser jo ikke alle problemer, men den får gitt dem en boost der og da som gjør at de står litt sterkere før veien videre.
Hva er planen framover nå?
– Jeg har et samarbeid med PUG (Psykologistudenter Uten Grenser, journ. anm.) og vi sender en gjeng ned nå i mars, som på en måte blir prøvekaniner for prosjektet. Så får vi sett hva vi kan få til, hvordan vi kan få det til og hva det er behov for.
Når reiser du ned neste gang?
– Det vet jeg ikke, dessverre. Akkurat nå har jeg ikke noe mer ferie å ta ut.
